Knut Aandahl

 

«Den friske lufta du får i en åpen bil gir den samme følelsen som når du står og seiler. En følelse av frihet.»

 

Noen ganger er alder bare et tall, slik det er med den pensjonerte tannlegen Knut Aandahl, som både er båt- og bilentusiast. 82 år ung er denne mannen, som når jeg spør ham om han har levd et spennende liv, svarer med ett:

– Fy søren, ja!

Livsløpet startet i Kristiansund, en by på tre øyer og i en familie uten bil.

– Jeg fikk først bil da jeg begynte på Tannlegehøyskolen i 1955. Det var en gammel MG fra 1932 med Opel-motor. Den stod på skolen og i pausene gikk jeg ut og mekket på bilen i stedet for å gjøre andre ting. Men da jeg var ferdig med studiet og skulle ut og reise, var ikke det noen bil å bruke.

Knut var allerede sportsbilinteressert og kjøpte en MGA som den tidligere speedway-kjøreren og jetset-dronningen Edna Falao hadde eid.

– Den var kjempeflott.

Den ferske tannlegen hadde bilen i tre år. Først i militæret på Tjøme, så to år i Nord-Trøndelag som distriktstannlege.

– Der drev jeg og kjørte isbaneløp. Jeg var gira på det.

 

 

Møtet med 2000 Spider

Så grep tilfeldighetene inn. Knut ønsket å spesialisere seg som tannlege, men trodde han hadde bommet på tidsfristen og søkte derfor en stilling som distriktstannlege i Sveits. Høyt oppe i Alpene og helt på grensa til Italia.

Knut fikk imidlertid ja til å spesialisere seg, men valgte likevel å reise til Sveits mot løftet om at han kunne starte på spesialiseringen etter hjemkomsten.

Uten denne hendelsen er det heller ikke sikkert at den italienske skjønnheten Alfa Romeo hadde kommet inn i livet til Knut og utviklet seg til å bli en livslang kjærlighet.

Det var nemlig i Sveits at Knut kom over bilen som han fortsatt eier.

– Det var en Alfa Romeo 2000 Spider, en 1959-modell som hadde vært brukt i halvannet år. Jeg fikk bilen ganske rimelig, tror jeg betalte 11 000 sveitserfranc, som på den tiden var rundt 20 000 kroner.

Knut hadde egentlig sett for seg en Jaguar E-Type, men var ikke i tvil da han ble klar over muligheten til å skaffe seg en Alfa Romeo.

I forlengelsen av bilkjøpet ble Knut også kjent med en bilmekaniker som hadde masse fine biler.

– Blant annet hadde han kjørt i Formel 1 og jeg ble invitert til Monaco for å se på løpene der. Han hadde en Mercedes 300 SL cabriolet. Det var en kjempebil. 

Knuts kone Unni, som har ankommet hjemmet mens vi prater, smiler.

– Han var min beiler. Jeg var kommet ned for å være barnepike for en tremenning, og ble kjent med ham på den måten.

Og selv om hun var advart på forhånd, var det likevel Knut som vant den unge Unnis hjerte. 

– Jeg fikk lurt henne opp i Alfaen. Og siden har både dama og bilen blitt værende.

Unni ser på maten Knut har servert meg og sukker over manglende tilberedelse, men forsvinner etterhvert ut i hagen for å starte «våronna», som hun sier. Det er vakkert her i Husvikveien 13 utenfor Tønsberg. Både inne og ute. En klassisk hjem med fin kunst på veggene og et flygel i stua.

 


 

Eiendommen strekker seg ned til sjøen. Sola varmer, vanner skvulper, båter er ute på sjøen og måkene skriker. 

Knut fortsetter på fortellingen om bilmekanikeren.

– Jeg fikk tilbud om å kjøpe nevnte Mercedes, men den var dobbelt så dyr som Alfaen. I tillegg hadde han en Ferrari Monza, en av de få firesylindrete Ferrariene som er konstruert. Den kunne jeg fått for 1000 franc. Det var litt tull med bakakslingen, men alt det andre var fint. Kjøpte jeg den, skulle jeg også få en Maserati Formel 1-bil fra 1948. Gratis! Og du vet, det er helt syke saker.

Knut legger ekstra trykk på «syke» når han forteller.

– Men det var Alfaen jeg ble sittende med. Den brukte jeg mye de to årene, både sommer og vinter. Om vinteren satte jeg skistativ på hardtopen når jeg skulle til fjells for å gå på ski.

Unni som ikke er veldig langt unna, roper inn.

– Fortell om hun kontordama!

– Den historien ja, svarer Knut.

Han smiler.

– Jeg bodde i Sion og jobbet flere plasser, blant annet i landsbyen Leukerbad ikke langt fra fjellet Rinderhorn. Veien dit var bratt og kronglete, med stup på over 500 meter langs veikanten. Et av stedene var det også en bro over et av stupene som måtte forseres. Kontordama som var godt voksen, seksti eller noe rundt der, fikk når vi kjørte den veien fullstendig skjelven, men sa ingenting. Hun stilte opp hver gang. Det var først etterpå jeg fikk vite det.

Knut forteller at han i senere tid også har sett bilder fra samme vei.

– Den er fortsatt svært bratt og kronglete.

 

 

Ingen puritaner

Etter to år i Sveits bar ferden hjemover. Knut beholdt både Unni og bilen. De giftet seg, og sportsbilen med to seter bak var mer enn stor nok til en familie som etter hvert ble til fire. 

At bilen ble lagt merke til, er det ingen tvil om. For like etter hjemkomst til Hamar hvor ekteparet først bosatte seg, var den etter hvert så kjente forfatteren Knut Faldbakken på plass som journalist for Hamar Stiftstidende og fotograferte den unge paret. Smaken av kontinentet, kanskje?

Hadde det vært fargebilder i avisene den gang på 60-tallet, ville bildet også avslørt en litt spesiell farge på bilen.

– Bilen var opprinnelig grå metallic. En dag da jeg kom kjørende nedover en av hovedveiene i Sveits, var det veiarbeider hvor de drev og lastet en lastebil. Vi ble sakte sluset forbi, men det ramlet stein ned fra lastebilen og lakken på Spideren ble skadet. Jeg ble tilbudt ny lakk gratis, og fant ut at jeg ønsket meg Alfa Rosso.

De som blandet fargen, gjorde dessverre ingen god jobb. For da bilen stod ferdig lakkert, var den i burgunder.

– Den likte jeg ikke. Derfor ble den lakkert noen år etter at vi var kommet tilbake til Norge.

Da ble det heller ikke Alfa Rosso, og i stedet valgte han den originale gråfargen.

Knut Aandahl er ingen puritaner. Heller ikke når det gjelder biler. Derfor satte han like godt tilhengerfeste på Spideren.

– Når puritanerne ser slikt, sier de: «Tilhengerfeste på en slik bil? Få det bort.» Nei, her er det ikke snakk om å ta noe bort. Bilen var en bruksbil og slik skulle det være. Jeg har aldri vært så opptatt av at den skulle være skinnende flekkfri. Jeg har til og med dratt båter med den fra Kristiansund til hit i Tønsberg. Hengerfeste er sikkert feil for noen, men riktig for meg. Jeg er ikke interessert i hva andre mener.

Knut vil ikke gå med på at bilinteressen og Alfa Romeoen som har fulgt ham i 56 år, har vært med å definere livet hans.

– Nei, den har vært et supplement. Det har vært så mye annet jeg også har holdt på med. Jeg har ikke bare vært bilinteressert, men har drevet på med alt mulig, ikke minst innen båtliv og seiling.

Båtentusiasten har selv seilt aktivt, vært dommer og landets første internasjonale godkjente regattaarrangør. Han har også vært medlem av en regattakomite i Seilforbundet i 11 år.

 

 

Holder meg lykkelig

Vi vender tilbake til bilene. Knuts fortelling om Spideren er samtidig en fortelling om sønnen Karl Andreas' 2600 Sprint.

Knut forteller:

– Spideren min ble opprinnelig bygd for en sekssylindret motor. Men da alt var klart, var likevel ikke motoren ferdig. Det som da skjedde var at Alfa Romeo tok og trimmet en 1900-motor til to liter og satte den inn i bilen. Men den var jo allerede klar for innfesting av den tiltenkte sekseren, så det ville vært enkelt etter hvert å bytte til den. Det var bare å flytte litt på radiatoren.

Med tid og stunder kom Knut over en 2600 Sprint med riktig motor, og han kjøpte den nettopp med tanke på motoren. Det ble det ikke noe av.

– Det blei litt sånn at jeg syntes det var skjødesløst. Jeg ville beholde min slik den var. Derfor ble den andre stående, før vi etter hvert pusset den opp til Karl Andreas.

I tillegg har Knut enda en Sprint. Den var tiltenkt Karl Andreas' tvillingbror. 

– Men han er bare interessert i båt. Så det blir nok til at vi pusser den opp med tanke på salg. Det eneste aberet er at den har høyreratt, dessverre. Men den bør være interessant i England.

Ute i garasjen står også en Alfa 164, i tillegg til at han har en 1970-modell Lancia Flavia coupe som ikke har vært kjørt på 10 år.

– Det er en kjempefin bil. Fire seter, toliters motor og forhjulstrekk, og den har ikke gått mer enn et sted mellom 70 og 80 tusen kilometer. Det er en liten slark i det ene styreleddet foran og bremsene har satt seg litt. Men det er ingen store problemer.

– Det betyr at misforståelsen angående opptaket til tannlegespesialisering skulle definere mye av din bilinteresse i årene som kom?

 

 

– Jeg drev jo og mekket mye før jeg reiste dit ned, men visste lite om Alfa før den tid, så slik sett er nok det riktig.

– Er det slik med deg også at du blir lykkelig av å se emblemet foran på bilen?

Han smiler.

– Det er nok litt slektskap der.

Den pensjonerte tannlegen setter pris på estetikken, bilens vakre linjer.

– Hvilke følelser har du når du setter deg i den?

– Det er det de gode, gamle minnene som dukker opp.

Det gjør også Unni. Hun legger til.

– Han har aldri villet selge den. Heller ikke de første årene da vi hadde dårlig råd og trengte pengene til noe helt annet. Men det er jeg glad for i dag, selv om den ikke har vært min interesse. Jeg har mest blitt kald og kvalm i den.

Det er tid for de siste spørsmålene. Og det inkluderer både seileren og sportsbilentusiasten Knut Aandahl.

– Hva er fellesnevneren mellom å seile og kjøre?

– Den friske lufta du får i en åpen bil gir den samme følelsen som når du står og seiler. En følelse av frihet.

– Nærmer du deg noe av det mest lykkelige punktet i livet når du kjører eller seiler?

– Jeg er meget tilfreds med livet, jeg har så mye å være lykkelig over. Men det er ikke båt og bil som gjør meg lykkelig.

Så legger han til:

– Men det vedlikeholder lykken. Sånn er det.


_________________________________

 

Tekst: EMIL SKARTVEIT

Foto: KUBA SZAFARZ (KUBA STUDIO)

_________________________________

 

Fra Alfanytt #2/2018 – magasin for Klubb Alfa Romeo Norge. Gjenbruk er kun tillatt med Alfanytt-redaktørens skriftlige samtykke.