Stian Forthun

 

«Jeg blir nyforelsket hver gang solen skinner på den dype, røde fargen – Rosso Competizione.»

  

Å være 25 år og legge interessen og mye tid i bilmerket Alfa Romeo, er ikke vanlig i mine trakter. Det kan vi jo åpne med. 

Her går det mest i tyskere og et par svensker, både nytt og gammelt, og kanskje er det nettopp derfor at de bilmerkene ikke fanger min oppmerksomhet. De er jo overalt! 

Jeg skal ikke være for ensporet, og jeg kan gjerne innrømme at noen av de bilprodusentene har utmerket seg positivt når det gjelder design på – om ikke alle – så ihvertfall noen av sine modeller. 

Men problemet ligger mye i at en ser dem overalt. Jeg er nemlig i den tro om at hvis vi hadde sett Ferrarier like ofte som vi ser noen av disse tyskerne, så ville ikke det vært alt for spesielt dét heller. Selv om designet er griselekkert, så blir ikke gleden like stor for å se en. 

Slik er det vel med alt.

Når man får et så vakkert design som med Alfa Romeo – og at det i tillegg ikke er dagligdags – så blir det for min del veldig spennende. Jeg mener ikke at jeg ville valgt vekk merket om det plutselig ble mange flere, men at det er ett av de mange interessante aspektene ved Alfa Romeo.


Kamerater om merket
Når Alfa Romeo nevnes i vennekretser, så rynkes det ofte på nesen:

– Er Alfa noe bra da? 

Dette er et spørsmål jeg får ofte nok. Da svarer jeg at det rent kjøremessig er den beste bilen jeg har kjørt, og ikke minst den peneste. De er smittet av en tvil mot merkets kvalitet som har spredt seg som ild i tørt gress. 

Etter hva jeg har hørt om Alfa Romeos modeller fra de siste tiårene, så kan jeg godt skjønne litt hvor denne tvilen kommer ifra. Er man ikke bilkyndig, så kan det være skummelt å gå for et merke som den siste tiden har vært kjent for å ha diverse feil. Som sagt, dette sprer seg fort om en har hørt at en annen som kjenner noen har hatt et problem med bilen. 

Når Alfa Romeo nå har fått syv års garanti her til lands, så burde skepsisen forsvinne fortløpende. Med nye spennende modeller og en garanti få kan måle seg med. Spennende nye modeller, for Giulia har jo nå bakhjulstrekk og ikke forhjulstrekk. Da var det plutselig en liten endring i tysker-eiernes holdning mot merket. Dette er jo hovedargumentet deres når vi diskuterer bilene vi eier. Min Alfa 159 har forhjulstrekk! 

Om jeg kunne valgt, så ville jeg nok valgt bakhjulstrekk eller firehjulstrekk. Dette nettopp fordi du får et helt annet skyv i bilen. Men også her trumfet utseendet igjennom, og også motorversjon. For 1750 Turbo Benzina får man ikke med trekk på alle fire. 

 

 

Hvor det startet

Ja, hvor startet egentlig fasinasjonen for Alfa Romeo? Jeg vet faktisk ikke! Italienske biler har jeg falt for så lenge jeg kan huske. Fra jeg var liten av og kunne leke med lekebiler, så har jeg hatt noen Ferrari og Lamborghini. En Ferrari Enzo prydet blant annet veggen på gutterommet. 

Tidligste minnet om Alfa Romeo er fra jeg gikk på barneskolen etter å ha sett en rød 8C – den som var i Bergen, vet dere – på en vårmønstring i nettopp Bergen. Den tok jeg et bilde av med et godt, gammelt analogt kamera, uten helt å vite hva jeg tok bilde av. 

Dette bildet har jeg hatt liggende, blant de andre som ble tatt den dagen, og de har regelmessig blitt sett igjennom. 

Rundt disse tider spilte jeg mye Gran Turismo og andre bilspill, og her ble jeg introdusert for et par andre modeller, som Alfa 156, GTV og 155 DTM. Disse var jo tøffe! Flere spill kom, og etter hvert ankom «Test Drive: Unlimited». Her var det flere utrolig lekre italienere, og her dukket 8C opp igjen. 

Også Brera dukker opp her. Det hissige frontpartiet og resten av de vakre linjene falt jeg for med en gang. 

Senere finner jeg ut at denne kom i både sedan (Berlina) og stasjonsvogn (Sportwagon). Jeg har alltid likt formen på en sedan bedre enn hatchback og stasjonsvogn. Men de var jo så dyre! Jeg kom jo aldri til å få råd til en slik. 

Det ble enda mer kjøring på spillkonsoll, men frøet var sådd. 


Førstebil og det store valget (Lars, kursiver «så» i andre setning før «lenge til»)
Fra konfirmasjonen av og sikkert før det, så har jeg mast på mine foreldre om bil. Jeg kunne jo bare ha den stående til jeg fikk lappen, for det var jo ikke så lenge til. 

Dette var jo biler til litt over vrakpantpris, så ikke var de veldig dyre heller. På denne tiden var kunnskapen rundt bil rent teknisk lik null. Mange «vrak» ble presentert for min far, men det var som regel det samme svaret: – Nei!

Det var sikkert gode grunner til det, men på den tiden var de jo bare kjipe. Årene gikk, så begynte jeg å øvelseskjøre. Jeg fant nok en gang en bil, en knall grønn liten hatchback med sorte racingstriper. Tydelig rullemalt og en prislapp på fire tusen. Her hadde jeg vel spart opp noen kroner selv, så den ble hentet. 

For å gjøre en kort historie enda kortere, den ble ikke gjort noe med. Heldigvis fikk vi vrakpant og solgt unna noe stereo som sto i den. 

Jeg fikk etterhvert lappen og min første ordentlige bil skulle kjøpes inn. Min far var grei nok til å låne meg penger ettersom jeg akkurat hadde begynt i arbeid som 18-åring. Det ble trålet gjennom Finn etter en stilig førstebil. Fant mye, men én som stakk seg ut var en Alfa Romeo 156. 

Den hadde treratt, sorte sportsstoler i skinn og så ut som en ekte italiensk sportsbil på innsiden. Jeg presenterte den for min far, men som med flere av forslagene jeg presenterte, så var svaret at det måtte være en skikkelig bil, en bil av kvalitet. 

 

 

Godkjent av fatter'n

Fordi jeg fikk låne penger av han, så ville han ha en finger med i spillet. Da jeg etter å ha prøvekjørt noen tyskere som ikke var verdt prisen, så fant vi en Audi A4 hos en forhandler. Den var godkjent av fatter'n, for «det var jo en Audi». 

Jeg klagde ikke, det var jo min første bil og Audi var jo et merke jeg hadde sett mye på veien. 

Etter dette ble det flere år med Audier. Deretter var det så en BMW, min første dieselmaskin. Grei den også, en 5-serie, så den var jo stor og komfortabel. Audiene hadde vært med turbobensinmotorer, så de var jo noe mer sportslige enn BMW'en.

Da jeg skulle få meg firmabil etterhvert og dieselbilen ikke ble kjørt mer enn én kilometer eller to om dagen, så skulle vi se etter en bensindrevet bil. Av gammel vane ble det søkt opp noen nyere Audi og BMW, men så kom jeg igjen på dette merket: Alfa Romeo. 

Jeg fant mange Alfa 159 på nettet, men ikke like mange som hadde bensinmotor. Men noen gode kandidater dukket opp, blant annet en 2006-modell med V6 bensin, og deretter en 2009-modell 1750 TBi. 

Prisforskjellen mellom disse var betydelig, og etter å ha lest meg litt opp på temaet, så ble V6'eren valgt bort fordi 2006-modellen var fra før faceliften kom. 


Lokalavdelingen i Hordaland

Før jeg skulle hele veien til andre siden av landet og prøvekjøre TBi'en, så forhørte jeg meg på klubbens Hordaland-sider på Facebook. Var det noen der som ville la meg prøvekjøre deres 159?

Allerede før jeg hadde anskaffet meg min første Alfa, bet jeg meg merke i et utrolig godt samholdet i Alfa-miljøet. Flere meldte seg, og til slutt fikk jeg hilst på en hyggelig kar, Feta, som hadde en rød Berlina. Riktignok med 1.9-liters dieselmotor, men ettersom den jeg muligens skulle hente østpå også var rød, så ble det denne. Da kunne jeg også se hvordan den så ut i rød. 

Den var lekker! 

Allerede før jeg prøvekjørte den, så visste jeg at den som sto på østlandet, den var nødt til å være med meg tilbake. Prøvekjørte bilen til Feta, fikk en feeling på hvordan den styrte, og selv denne dieselmotoren sparket greit fra seg. Jeg kunne nesten ikke vente med å komme meg østpå! 

Jeg avtalte med selger at jeg skulle se på den, vi skulle i et bryllup i Drøbak en helg kort tid etter prøvekjøringen i Bergen, så det kunne jo ikke vært bedre timet!

 


Synet av bilen første gang
Etter bryllupet og før vi kjørte tilbake mot vest, så skulle vi endelig ta en titt på denne Alfa Romeo'en. En bil jeg har siklet på omtrent siden dem kom i salg, endelig kunne drømmen bli virkelig! 

Vi følger GPS'en, av hovedveien, inn på en gruslagt sidevei, så videre på en slynget grusvei litt ut på et jorde. Vi nærmer oss en port, denne åpnes, og foran oss venter en meget pen villa. Det var en herskapelig stemning over det hele. En sort Lamborghini Gallardo sto utenfor – og det gjorde også Alfa-gliset. Enda penere i virkeligheten, og med en lakk som var enda mer glitter i enn bildene tilsa. 

Helt sort interiør med sportsseter, skinntrukket dashbord og herlig aluminium på ratt og midtkonsoll. Det var en luksuriøs opplevelse, og etter litt snakk med selger, så får vi nøklene og kjører avgårde på en liten prøvetur. 

Vi rullet rolig ut av grusveiene og tilbake på hovedveien. Da vi traff asfalten, kunne vi tråkke til litt, og dette var det friskeste jeg hadde kjørt. Om ikke baren var veldig høy, så var dette veldig gøy. Den lå klistret på veien, og jeg begynte å forberede min bedre halvdel som satt i passasjersetet om at det skulle bli denne bilen. 

Tilbake med et glis om munnen som var vanskelig å skjule for selger, så begynte vi å diskutere pris. Jeg har aldri vært helt på dette med pruting, og internt i vennegjengen sier dem at jeg heller betaler mer for bilene enn hva annonsen sier, men nå skulle jeg prøve meg. Hele 10 tusen gikk han ned, uten å blunke, og jeg fikk til og med en gratis understellsbehandling.

Jaja, tenkte jeg, bilen har jo ligget ute et par måneder, han er vel glad for å få solgt den. Jeg fikk med meg ene nøkkelen da papirene var signert, men skulle hente bilen den påfølgende helgen.
Helgen kom, guttetur med kameratene, først innom Sverige for å slippe å kjøre to biler igjennom, og så – endelig – skulle jeg hente den! 

Bilen var parkert foran villaen, akkurat slik som på salgsbildene, enda vakrere enn jeg husket. Jeg satte meg inn, en kamerat hoppet over til min bil, og vi var på vei hjemover. 

Jeg fikk nå testet den på mer svingete veier, og makan til grep og  flyt gjennom hver sving! Her har alle andre biler jeg hadde kjørt opp igjennom noe å lære. 

Det skal sies at jeg kom fra en båt av en BMW, og at jeg hadde hørt varme ord om å kjøre aktivt med Alfa Romeo, men dette var enda bedre enn forventet. Turen gikk knirkefritt og det er vel et ord som også beskriver bilholdet hittil. 


Konklusjon

Gliset og følelsen av å kjøre min 159 Berlina er fremdeles det samme, og jeg blir like glad hver gang jeg går mot den, eller snur meg tilbake når jeg har parkert den. Blir nyforelsket hver gang solen skinner på den dype, røde fargen – Rosso Competizione. 

Folk kan si hva de vil, men Alfa Romeo 159 appellerer til de grader til min smak, og jeg er 110 prosent overbevist om at jeg har gjort det rette valget da jeg valgte bort tyskerne til fordel for den vakre, røde italieneren.

Så for til slutt å besvare tvilerne: Alfa Romeo er ikke bare bra, men fantastisk på flere måter!

 

___________________________________


Tekst: STIAN FORTHUN

Foto: ALEX WALLEM (WALLEM FOTO)

___________________________________


Fra Alfanytt #2/2019 – magasin for Klubb Alfa Romeo Norge. Gjenbruk er kun tillatt med Alfanytt-redaktørens skriftlige samtykke.