Design er et vanskelig tema å diskutere. Å bedømme hva som er bra eller dårlig design blir alltid subjektivt, og det er betrakterens øyne som ene og alene gjør vurderingen. En kjent møbelprodusent sa en gang at god design er den som «tåler øyets slitasje».
Og kanskje kan man ha nettopp det som utgangspunkt for sine meninger? Denne artikkelen handler om designet på to veldig ulike Alfaer som tross ulikhetene har mye til felles: En SZ fra 1991 og en 4C fra 2015.
Meningene om bilenes design er mine høyst personlige, andre vurderer det nok kanskje annerledes, men det fine er at det finnes ingen fasit: Ingen har rett og ingen tar feil.
Allerede i overskriften antyder jeg at jeg har tatt stilling til spørsmålet, og visst kan man gjøre det enkelt for seg selv og konstatere at Zagatoen er stygg og 4C'en vakker, men så enkelt synes jeg faktisk ikke at det er.
De Silva versus Opron
Da Zagatoen ble vist på Genève-messen i 1989, må jeg innrømme at jeg undret meg på hva som hadde hendt med Alfa. Sintere design måtte man lete lenge etter.
Bilen ble uoffisielt kåret til messens styggeste bil, og den fikk raskt tilnavnet «Il Mostro» – eller monsteret på norsk.
Historisk hadde Alfa nesten bare bygget vakre biler, og så kom man opp med dette! Hva utstillingens besøkende ikke visste var at designet var en del av en nøye planlagt strategi for å få søkelyset rettet mot Alfa.
Fiat, som nylig hadde overtatt selskapet, trengte sårt å skape oppmerksomhet omkring Alfa Romeo som varemerke, som i flere år hadde slitt med synkende salgsvolum, akkurat som Alfa har gjort inntil ganske nylig. Penger til noen storsatsing fantes ikke, så man valgte å sjokkere bilverdenen med et design som ikke lignet noe annet.
Beslutningen hadde skjedd som følge av en intern konkurranse mellom Alfas egen designavdeling Centro Stile ledet av Robert de Silva – og Fiats Robert Opron, som hadde gjort seg bemerket med blant annet Citroën SM.
Forutsetningene som ble presentert for de ulike designteamene var at designet skulle bygge på teknikken fra Alfa 75 i en IMSA-utførelse (International Motor Sports Association).
De Silva viste en vakker coupé som lånte mye av designet fra den nylig lanserte Alfa 164. Opron presenterte det som senere ble SZ.
Fiats ledelse konkluderte med at Oprons «gærne» design ville føre til mye mer oppmerksomhet enn de Silvas vakre design – og dermed var avgjørelsen tatt.
Zagato
Men hvor kommer Zagato inn i bildet?
Alfa Romeo hadde – viste det seg – intet passende sted for å fremstille lavseriebilen SZ, som man planla å lage i bare 1000 eksemplarer. Historisk hadde Alfa Romeo hatt et nært samarbeid med Zagato, og deres anlegg var bedre rustet, så valget falt derfor på dem.
Det råder mange ulike uppfatninger om at Zagato hadde vært involvert i designprosessen, og det kan nok stemme. Designet inneholder ihvertfall mange typiske Zagato-inspirerte elementer, som for eksempel de merkelige A-stolpene som også finnes på Lancia Hyena. De små, firkantede frontlyktene finnes på flere modeller designet hos Zagato.
Dessuten er det tvilsomt om man hadde tillatt at Zagato-merket skulle pryde forskjermene på bilen, hvis det bare handlet om ren Lego-produksjon.
Stilikonet SZ
Fiats strategi gikk hjem og ordrebøkene gikk varme, tross det omstridte designet og en veldig høy salgspris. En ny SZ kostet cirka 600 000 kroner i Sverige, som var like mye som den samtidige Ferrari 328, og det tilsvarer drøyt 900 000 svenske kroner i dagens pengeverdi.
Når det gjelder leveranser av bilene til ventende kunder, gikk det imidlertid tregt. I løpet av 1990 lyktes ikke Zagato med å lage mer enn 289 biler, og samtidig slo lavkonjukturen til i Europa. Mange av de bestilte bilene ble avbestilt, og av de 747 bilene som ble produsert i 1991 ble mange stående usolgt.
Antageligvis ble de siste bilene solgt til underpris for at fabrikken skulle bli kvitt dem. SZ'en på bildene kom til Sverige i 1991, men kunne på grunn av daværende EU-regler ikke registreres før i 1996.
På mange måter har SZ blitt et stilikon. Og mange vil nok synes at den har «tålt øyets slitasje» ganske bra. Mange som ser den for første gang kan tro at det er en ny bil og blir overrasket når de får vite at den er mer enn 25 år gammel.
Da SZ ble lansert, var store glassflater og lav midjelinje den gjeldende trenden, og SZ'ens design var rake motsatsen. Visst har den stor front- og bakrute, men siderutene er lave og karosseriet er ekstremt høyt på sidene og bak. Dette ble senere en trend som mange bilprodusenter omfavnet.
Fronten ble en inspirasjonskilde for Alfas egen 159 med de seks små frontlyktene som får både SZ og 159 til å se aggressiv ut.
Kompromissløst
Alfa Romeo 4C ble vist som konseptbil første gang på Genève-messen i 2011, og til manges glede var det kun detaljer som ble endret frem til lanseringen to år senere.
Få, om noen, er tvilende til designet. Inspirasjonskilden finnes i egne rekker, nemlig Alfa Romeo 33 Stradale som ble laget i en veldig liten serie i 1967. Den ble designet av Franco Scaglione og anses i dag å være en av verdenshistoriens vakreste karosserier.
På Alfa Romeos nettsider har man «skjøtet» en 33 Stradale med en 4C. Ved å forflytte skjøtet frem og tilbake kan man se hvor bra begge designene smelter sammen. Ansvarlig for utformingen av 4C er Marco Tencone, sjef for Centro Stile Alfa Romeo, og Alesandro Maccolini, som er ansvarlig for eksteriørdesignet hos Alfa.
Det eneste kritikkverdige er kanskje de vortesvin-lignende frontlyktene. Jeg var selv tvilende til disse, men jeg har funnet ut at de er med på å gi særpreg til bilen.
Det mest fantastiske med 4C er den totale kompromissløsheten. Ingenting ser ut til å ha blitt ofret for å få så lett og rask sportsbil som mulig, til tross for en i denne sammenheng ganske liten motor.
Porsche Cayman, som den ofte sammenlignes med, er naturligvis mer komfortabel, men den er tyngre, styggere og tregere. Men igjen, hver og en får mene hva en vil.
Look at me!
I innledningen skrev jeg at 4C og SZ har mye til felles, og da kan vi begynne med å dra paralleller til beslutningene som lå bak disse to lanseringene.
SZ-lanseringen fant sted da Alfas salgsvolum var lavt og hele selskapet skalv i grunnvollene. Bilen ble en enkel måte å skape oppmerksomhet på, og hensikten var nok mer å skape overskrifter og PR enn å utvide modellutvalget.
Merket behøvde oppmerksomhet for å lette introduksjonen av Alfa 164, som sto klar i kulissene og som skulle sette Alfa på kartet igjen. Med det begrensede antall SZ som ble laget er det nok også høyst tvilsomt om Alfa tjente penger på Zagatoen, selv om den hadde en saftig salgspris.
Samme resonnement har trolig vært bakgrunnen for lanseringen av 4C. Stadig dårligere salgstall hadde marginalisert merket. Med bare to modeller – MiTo og Giulietta – på programmet ble det umulig å konkurrere med for eksempel BMW og Audi og deres enorme modellutvalg.
Ved å introdusere 4C greide man å få ekstremt mye PR for varemerket, og bilen ble sånn sett et smøremiddel før introduksjonen av Giulia. Parallellene mellom begge biler er åpenbar. Sannsynligvis er heller ikke 4C noen melkeku for Alfa. Bilene bygges i stor grad for hånd av Maserati i et relativt lavt volum. Sammenlignet med ekte superbiler som Pagani og Ferrari 458 er Alfa 4C rene budsjettbilen.
Naturligvis er det en stor forskjell motormessig, men oppbyggingen av bilene med håndlaget monocoque i kullfiber, hjuloppheng av aluminium og karosseri i komposittmaterialer er stort sett den samme.
Pirelli P Zero
En annen paralell mellom SZ og 4C er det omfattende arbeidet med aerodynamikken. Det kan kanskje være vanskelig å fatte, men SZ har til tross for sin kantede form svært lav luftmotstand. SZ har en CV-verdi på 0.30, mens 4C har 0.35.
En annen kul detalj på begge bilene er dekkene. Da SZ ble lansert, var Pirelli med i utviklingsarbeidet, og bilen ble utrustet med det nye dekket Pirelli P Zero, hvilket bidro til bilens fantastiske veigrep.
Noen år etter at produksjonen av SZ ble lagt ned, fikk man ikke lenger kjøpe dette dekket. Både dekket og bilen var gått ut av produksjon.
Men da 4C ble presentert, gjentok det hele seg, og bilen leveres i dag med en ny versjon av nettopp Pirelli P Zero utviklet for 4C.
Design
Hvordan gikk det så med diskusjonen om hva som er god og dårlig design?
Vel, det går faktisk ikke an å svare på det spørsmålet. Kanskje er det en bra målestokk at god design er den som står seg over tid. For hvorfor stiller man seg totalt likegyldig til mange japanske biler med noen år på baken, og hvorfor føles nesten alle biler fra Alfa Romeo spennende og aktuelle?
Mens vi fotograferte disse to Alfaene, fikk vi besøk av en nysgjerrig kar. Han stilte spørsmål, og da han fikk vite at Zagatoen er nesten 25 år eldre enn 4C'en, ble han overrasket og sa at han trodde at SZ'en var den nyeste av de to.
Snakk om å tåle øyets slitasje.
______________________
Tekst: OLA SÖDERPALM
Foto: ULF «FABBE» FABIANSSON
______________________
Fra Alfanytt #4/2017 – medlemsblad for Klubb Alfa Romeo Norge. Gjenbruk er kun tillatt med Alfanytt-redaktørens skriftlige samtykke.
