Ruinering, billigsalg, delesalg eller huggern. GTV'en hadde vært i garasjen i nesten ett år. Nå var det på tide å ta stilling til veien videre. 

Oljeringene er en kjent designfeil på 2.0 TS cf.3-motorene. Det betyr at olja slipper forbi oljeringene på stemplene og en hvit røyk fortegner seg i eksosen. For en bil med markedsverdi på rundt 30 000 kroner betyr det kun triste utfall. 

Hva ville du gjort? 

Hadde jeg visst hvor godt det ville ende opp til slutt, så hadde jeg ikke en gang vurdert noen av disse alternativene. For med litt pågangsmot, inspirasjon og en god dose oppjustert selvtillit, endte denne sagaen opp i en sommer hvor GTV'en fikk se flere svinger enn den hadde gjort på mange år. 

Hadde jeg hørt på fornuften og gått for en av disse enkle løsningene, så er jeg usikker på om GTV'en hadde fått en ny eier eller et permanent opphold på spikerfabrikken. 

Posemerking av bildeler
Det måtte et par gode støttende kompiser, en oppmuntrende og overbærende kone, samt et utall YouTube-timer til for å åpne sinnet mitt for denne nye løsningen. 

YouTube-profilene Ratarossa, Jethro Bronnert og Italia Autos gav meg nok innsikt i motorens verden til at jeg ble inspirert til å vurdere å overhale motoren på egenhånd.

Overraskende nok ble denne ideen umiddelbart støttet opp av flere kompiser. Jeg tror de sakte, men sikkert har myknet opp synet sitt på livet med Alfa Romeo!

Det førte til at jeg begynte å reflektere og vurdere hva en slik reparasjon kunne innebære. Konklusjonen min ble at det ikke ville koste meg ett øre å prøve! 

Demontering av motoren ville kun kreve egeninnsats i garasjen. Da kunne jeg teste ut kvaliteten på blokka og vurdere veien videre. Bilen ble derfor kjørt inn i garasjen og satt på bukker. Det gikk omtrent fem korte kvelder på veien ned. Verkstedmanual ble omgjort til OneNote-sjekkliste med steg, posemerking av bildeler og en hel haug av bilder. Trenger dere inspirasjon til et slikt system, så gjerne ta kontakt. 

Hadde jeg tatt «mekanikertilnærmingen» og bare begynt demontering uten en plan, så hadde jeg aldri fått den skrudd sammen igjen.

Blokka viste seg å være mulig å hone opp. Da slapp jeg å kjøpe ny motor eller kaste inn håndkleet. Det ble da bestilt opp samtlige slitedeler til motor. EB Spares UK hjalp meg med alt. De skaffet samtlige deler på under én uke og dobbeltsjekket alt mot chassisnummer. 

Toppen ble sendt til Sylinderservice AS for totaloverhaling. Kostnadsmessig lå alt dette på rundt 20-25 tusen kroner inkludert frakt og avgifter. Det tok rundt syv lange kvelder på veien opp. Jeg fikk hjelp til måling og honing av sylindrene, men resten gjorde jeg selv.

 

Vil ikke starte
Normalt sett blir jeg frustrert og forbanna når jeg skrur, men denne ganga opplevde jeg ikke det. Jeg var forberedt på at jeg ikke skulle få dette til og at utfordringer skulle lure rundt hver en sving. 

Lik enhver ekte italiensk bil så bydde denne også opp til dans. Begge kompisene mine, min far og min kone var tilstede da jeg skulle starte bilen for første gang etter overhalingen. En lettere nervøs alfisti skulle vri om nøkkelen. 

Tenningen skrus på, lysene i dashbordet kommer frem, nøkkelen vris om og motoren starter å kjinne. Dessverre blei det kun med kjinningen. Mekanikerkompisene mine heiv seg over bilen for å sjekke det åpenbare, men ingen resultat. Motoren ville ikke starte. 

Til slutt endte alle opp med å gå hjem for kvelden. Selv gikk jeg rundt og sparket småstein en stund. Plutselig slo det meg: Sam Crac på YouTube overhalte jo en Ferrari 360 Spider hvor han ofte knotet med immobilisering. Han måtte låse bilen opp og igjen i en bestemt rekkefølge og innenfor et visst tidsintervall for å få start på motoren. 

Jeg gikk inn i garasjen igjen. Åpnet og låste bilen noen ganger. Satt nøkkelen i tenninga og gjentok – og hadde ingen peiling på hva jeg holdt på med. 

Så vridde jeg om nøkkelen. 

«Vroom!», sa det, og bilen våknet til liv! 

Jeg ble helt overrasket over at den startet. Jeg hadde ikke forventet at jeg skulle få det til. Helt ærlig. Hvem hadde trodd at det var timene foran YouTube som i første omgang inspirerte meg til å sette i gang, men det var også disse timene som gjorde at jeg til slutt fikk det til!

 

Kronisk mistro
De første tusen kilometerne kjørte jeg forsiktig som en gammel pensjonist. Hjertet var godt plassert oppe i halsen og ørene stod på stylter etter ulyder. Dette kan fort bli en uvane som resulterer i kronisk mistro til arbeidet man har gjort. 

Jeg måtte derfor bli kvitt både pensjonisten i meg og stylteørene. Jeg bestemte meg for å straffe bilen skikkelig på en ekte stresstest fra Kristiansand til Sognefjellet og tilbake. 

Tidligere var bilen «nøkkete» på gassen, hadde litt lite effekt, en ustabil temperaturbalanse og var generelt symptomfull å kjøre. Nå føles det som at bilen har fått et helt nytt liv. Alt mekanisk er gått over og er i tipp topp stand. Motoren er målt ut, justert og består av bare nye bevegelige deler og pakninger. Den har gassrespons og pådrag som en ny bil. 

Etter stresstesten ble bilen parkert i garasjen igjen av gammel vane. Sommerferien gikk med til nok en vestlandstur, og en tur til Lofoten. Begge turene i leid bobil med stor oppakning. 

Normalt sett skal jeg helst ha med windsurfutstyr, kajakk, sup, sykkel og surfebrett på tur. En kassebil med skaphenger er vel egentlig hva vi burde hatt. Vi har derfor slitt begge to med å dra på langtur i Alfa uten mulighet for oppakning og sportsutstyr.

Så kom høsten krypende inn døra. Jeg begynte å dagdrømme om en liten høstferie. Jeg sjekket derfor værmeldingene i Norge etter sol og fint vær. 

Over tjue grader og sol? 

På Vestlandet? 

I oktober? 

Hvordan er det mulig? 

Tanken slo meg. Hvorfor ikke stige over terskelen nok en gang med Alfaen? Jeg gikk sporenstreks inn på Google Maps for å lete etter ukjente fjellpass og lite trafikkerte slangeveier på Vestlandet. 

En trang dal på Sunnmøre midt i Alperegionen dukket opp på skjermen. Nordangerdalen stakk seg ut som et spennende reisemål.

Jeg ringte kona og ba henne legge igjen baggene hjemme, pakke en lett sekk og forberede seg på mektige synsinntrykk og italiensk skinnsmak i fua.

Gass!

 Endelig skulle denne karen få oppleve en ekte bilentusiastferie med haugevis av timer bak rattet hver dag kombinert med behagelige hotellovernattinger. Med gassen i bunnen og John Mayer i ørene satt vi kursen mot Nordangerdalen. 

Et utall antall timer og forbrente liter med bensin senere stod vi parkert ved Urasætra i Nordangerdalen. Denne dalen viste seg å være det fineste fjellpasset jeg har kjørt over. Nå er ikke veien særlig høytliggende, men du får en følelse av å være på høyfjellet. Vegetasjon likner litt på det du ser over toppen på Strynefjellet. 

Veien snor seg med kun noen få meter på hver side av veien til 1400 meter høye fjellsider. Du kan tro en frisk 2.0 Twin Spark med fire Zender-utblås gir ekko mellom fjellene i det turtallsperra får kjørt seg. De nye dekkene rundt Zender Siena-felgene gjør svingene stabile og dekkskrikfrie. 

Det tok rundt 11 timer netto kjøretid frem til reisemålet. Fotostopp, drivstoffpauser og spennende omkjøringsveier kommer i tillegg. Italiensk skinnsmak i fua er noe ikke alle får oppleve. 

Tydeligvis er det en god smak, da følgende forslag mottas med et selvfølgelighetssvar som faktisk er positivt. 

– Linda, turen fra Loen til Kaupanger tar cirka 2 timer, men vi skal ikke bare kjøre innom Gaularfjellutsikten, da? 

Johannes Einemos «Lærdalsørenring» går via den utsikten. Det tar bare tre timer ekstra å svinge innom. 

 

Spenning, sorg og glede
Selv stusset jeg på om jeg var riktig klok, men vi svingte nå like godt til høyre og freste med et hvin mellom fjellene over til utkikkspunktet. Gaularfjellutsikten skuer over et sett med slangeveier som gjør Stelviopasset forlegen.

Og her kommer vi til poenget i denne artikkelen:

Kjører du en Alfa Romeo, så har du ikke valgt den enkleste veien her i livet. Men du har valgt et liv med spenning, sorg og glede. Skal du få et verdifullt og opplevelsesrikt liv, så må du ta ukjente omveier og lære deg å trå over slitsomt store terskler. 

La deg inspirere av andre. 

Gjør et byks over terskelen. 

Velg en litt lengre rute.

Livet som bilentusiast og alfisti har så mange fasetter og gledesstrofer, men det kommer ikke av å ta den enkle veien.

GTV'en er nå vel tilbake på Sørlandet. Den kjøres nesten daglig og brukes godt. 

Om det er med windsurfingutstyr på taket, sammenleggbar kajakk i baksetet eller oppblåsbar SUP på koffertstativet, så smiler både den italienske snuppa og hennes trofaste.

______________________

Tekst: MARIUS TROGSTAD OWREN
Foto: ANTON LIGAARDEN 
Tekst: MARIUS TROGSTAD OWREN
Foto: ANTON LIGAARDEN 
Tekst: MARIUS TROGSTAD OWREN
Foto: ANTON LIGAARDEN 
Tekst: MARIUS TROGSTAD OWREN
Foto: ANTON LIGAARDEN 

Tekst: VEGARD T. TORKELSEN
Foto: LINDA TORKELSEN (lindaphotovideo.com)

Om du vil se flere og større bilder fra denne artikkelen, klikk her.

______________________

Syv motorer fra start
Også i motsetning til Giulia ble 159 lansert med hele syv forskjellige motorer. Bensinmotorene besto av 3.2 V6 JTS på topp, så kom 2.2 JTS og 1.9 JTS, og helt til slutt 1.8 MPI. De ytte henholdsvis 260, 185, 160 og 140 hk. Dieselmotorene var 2.4 JTDm, 1.9 JTDm 16V og 1.9 JTDm 8V, som genererte 200, 150 og 120 hk.
 3.2 V6-motoren fikk mye tyn fordi den ikke bygde videre på Busso-V6'eren, men var en blokk hentet fra GM-kameraten Holden i Australia. Som Bussoen har den sylindrene i 60-graders vinkel, men den har mindre boring og lenger slag enn Bussoen. Den har også kjededrift på kamakslingene. 
 Selv om Alfa Romeo la ned mye arbeid i å designe toppen med variabel ventilstyring (twin phaser), direkte innsprøytning og økt kompresjon, så ble 3.2 V6-motoren i 159, Brera og Spider aldri den helt store slageren. Delvis fordi den var rimelig tørst, og selv om den var nyutviklet, hadde den høye utslippsverdier – noe som ga økte avgifter og en høy nybilpris. Men det viktigste var kanskje likevel at den ikke låt som en Busso. 3.2 V6-motoren ble avsluttet i 2010.
 En skulle jo også tro at 1.9 JTS- og 2.2 JTS-motorene var derivater av 2.0 JTS, som første gang dukket opp i Alfa 156 i 2002, men den gang ei. 
 2.0 JTS-motoren på 166 hk var en modifisert 2.0 Twin Spark med ny topp og reimdrift på kamakslingene, og på grunn av høye produksjonskostnader ble den kun gjort tilgjengelig for 156, GT og 916-serien (GTV og Spider). Alfa 147 og 166 fikk aldri denne motoren.
 JTS-motorene som ble satt inn i 159 bygger på GM-motoren Ecotec L61 og har kjededrift på kamakslingene, men ble kraftig ombygd for å oppfylle Alfa Romeos krav. Noe mindre kjent er det at 159 også ble levert med en 1.8-liters MPI-bensinmotor hentet fra Fiat. Altså ikke en Twin Spark-motor fra 156, men en «ordinær» 16V-motor med multipunkt innsprøytning, ikke direkte innsprøytning som JTS-motorene har.
Syv motorer fra start
Også i motsetning til Giulia ble 159 lansert med hele syv forskjellige motorer. Bensinmotorene besto av 3.2 V6 JTS på topp, så kom 2.2 JTS og 1.9 JTS, og helt til slutt 1.8 MPI. De ytte henholdsvis 260, 185, 160 og 140 hk. Dieselmotorene var 2.4 JTDm, 1.9 JTDm 16V og 1.9 JTDm 8V, som genererte 200, 150 og 120 hk.
 3.2 V6-motoren fikk mye tyn fordi den ikke bygde videre på Busso-V6'eren, men var en blokk hentet fra GM-kameraten Holden i Australia. Som Bussoen har den sylindrene i 60-graders vinkel, men den har mindre boring og lenger slag enn Bussoen. Den har også kjededrift på kamakslingene. 
 Selv om Alfa Romeo la ned mye arbeid i å designe toppen med variabel ventilstyring (twin phaser), direkte innsprøytning og økt kompresjon, så ble 3.2 V6-motoren i 159, Brera og Spider aldri den helt store slageren. Delvis fordi den var rimelig tørst, og selv om den var nyutviklet, hadde den høye utslippsverdier – noe som ga økte avgifter og en høy nybilpris. Men det viktigste var kanskje likevel at den ikke låt som en Busso. 3.2 V6-motoren ble avsluttet i 2010.
 En skulle jo også tro at 1.9 JTS- og 2.2 JTS-motorene var derivater av 2.0 JTS, som første gang dukket opp i Alfa 156 i 2002, men den gang ei. 
 2.0 JTS-motoren på 166 hk var en modifisert 2.0 Twin Spark med ny topp og reimdrift på kamakslingene, og på grunn av høye produksjonskostnader ble den kun gjort tilgjengelig for 156, GT og 916-serien (GTV og Spider). Alfa 147 og 166 fikk aldri denne motoren.
 JTS-motorene som ble satt inn i 159 bygger på GM-motoren Ecotec L61 og har kjededrift på kamakslingene, men ble kraftig ombygd for å oppfylle Alfa Romeos krav. Noe mindre kjent er det at 159 også ble levert med en 1.8-liters MPI-bensinmotor hentet fra Fiat. Altså ikke en Twin Spark-motor fra 156, men en «ordinær» 16V-motor med multipunkt innsprøytning, ikke direkte innsprøytning som JTS-motorene h

Fra Alfanytt #3/2020 – medlemsblad for Klubb Alfa Romeo Norge. Gjenbruk er kun tillatt med Alfanytt-redaktørens skriftlige samtykke.