Pinsetreffet i 2016 – Valdres, 13. til 17. mai
Pinsen følger påsken, som igjen følger første fullmåne etter vårjevndøgn. Og takket være solen og månens gang i 2016 ble det en tidlig pinse. Så en lykkens fredag 13. mai var det klart for treff på Leira Camping ved Fagernes i Valdres, hvor deltakerne hadde fått booket hytter i forskjellig utførelse, og Erik flottet seg med egen leilighet.
I tillegg kom Odd-Atle og Katrine fra Os med en campingvogn på slep etter sin Alfa Romeo 159, og Hans Arvid Svellingen trosset vårfrosten i et telt.
Jeg behøvde kun å tilbakelegge 180 km fra Oslo via E16, og hadde kanskje den minst utfordrende ruten av alle. Det var lite trafikk, og strekningen med gjennomsnittsmåling langs riksveien ga meg anledning til refleksjon over tid, rom, og forholdet mellom maskin og menneske, og godt og ondt her i verden.
En rød MiTo i bakspeilet et par kilometer sør for målet holdt merkelig nok ikke følge inn på campingen. Med ankomst rundt kl 18.30 var jeg fremme i god tid til grillingen. Erik gjorde sin oppgave som vert ved å dele ut deltaker-nummerskilt og strips til de ankomne sjåførene.
Det var i utgangspunktet ikke helt enkelt å finne ut hvordan man skulle feste disse i biler som ikke hadde store, tradisjonelle radiatorgriller. Takket være en herre med ståltrådløkke lyktes vi med «nye» bilmodeller å feste dette «frikortet for utagerende kjøring» til fronten på våre biler. Det ble litt teambuilding av denne problemløsningen, så flott start på treffet!
Fleece-pledd måtte til
Valdres er en region med dalfører og sjøer blant høyereliggende fjellområder sentralt i Sør-Norge, med Fagernes som «hovedstad» ved innsjøen Strondafjorden. Ettersom kvelden gikk og solen sank, ankom stadig flere deltakere, både i Alfaer og Fiater. Erik hadde ordnet med en overdekket grillplass sentralt blant hyttene, rett ved en totempæl.
Her er det at mine observasjoner om bevegelige helligdager og Leiras geografi i dalbunnen ved sjøen blir relevant: Det ble kaldt! Riktig så kaldt ble det etter hvert. Men det var god mat på grillen, og vi samlet oss i ganske høylydte og hutrende grupper med italiensk vin og det vi hadde av varme klær og enkelte i kjeledresser.
Lørdagen kom med halvskyet vær og forholdsvis opplagte alfister. I løpet av natten hadde flere kommet til, og vi var nå en gruppe på 10 biler som startet fra Leira rett etter klokken 10 – og stoppet sekunder etterpå utenfor Europris, hvor vi hamstret billige fleece-pledd for å holde kulden ute til aftenen.
Veien gikk oppover dalen fra Fagernes, slynget seg langs dalsiden med et par krappe svinger mot Beitostølen, med lett trafikk og lett skydekke. Videre oppover mot Valdresflya begynte det å ligge stadig mer snø i terrenget, og temperaturen snek seg nedover mot to grader. Det var nok en og annen bobil på veien som vi kunne vært foruten, men det ødela ikke opplevelsen av dette storslagne høyfjellsområdet, hvor vinteren fortsatt holdt stand. Det var noe med den kontrasten mellom bar og tørr asfalt og meterhøye snøfonner langs veien.
Det ble tid for stopp og fotoseanse i 1070-meters høyde, og deretter økte tempoet innover flya. Det var ganske mange som hadde funnet veien opp dit, og bilene stod parkert langs veien mens folk gikk på ski og kitet over vidda. Jeg fikk nesten lyst til å finne fram fjellskiene igjen og gli innover de mektige fjelldalene mot toppene dekket i skyer.
Med våren og varmen kommer også telehiv, og riksvei 51 mot Vågamo hadde fått mye ujevnheter som fikk fjæringen til å jobbe hardt. Da vi klatret ned mot Ottadalen, kom vi inn i et lett snøvær som såvidt vætet veibanen, og det var en påminnelse om at været fremdeles kunne by på overraskelser.
Brimiland
I godt tid før skjema rullet gruppen inn foran Fossheim Turisthotell i Lom. Bygda med både stavkirke og steinmuseum. Det var hyggelig å se enda flere alfister som hadde møtt opp der for å slutte seg til gruppen, og vi hadde en riktig god lunsj i fine lokaler. Jeg er ganske sikker på at det var mandelpoteter fra Sjåk vi ble servert.
På veien til Lom hadde enkelte blitt oppmerksomme på skilt som viste vei til Hamsun-statuen og skilt som averterte hvor Knut Hamsun hadde bodd ogsåvidere. I god og moderne ånd ble det litt googling, og blant annet fikk jeg lære at Knut Hamsun (et kunstnernavn, han het egentlig Knud Pedersen) var født i Vågå, før familien senere flyttet til Nordland hvor han vokste opp. En annen kjendis fra disse traktene er vår kjære Arne Brimi, representert ved store skilter til Brimiland; en fornøyelsespark med sjalottlauk?
Ved avreise fra Fossheim hadde det kommet inn snøblandet regn over Lom, og tatt i betraktning at vi skulle klatre opp bratte bakker over Valdresflya for å komme tilbake til Leira var det litt urovekkende. Men det skulle vise seg at vi etterlot nedbøren i Våga, og det var tørt og stadig mer klarvær oppover bakkene mot fjellet.
Elva Sjoa renner fra Jotunheimen, og vår ferd krysset denne ikke langt fra Ridderspranget. Vi tok den skiltede avkjørselen og smøg forsiktig ned en smal og hullete vei til en parkeringsplass, hvor vi stilte opp bilene for vår alles felles beundring. Flere i følget tok den korte spaserturen ned stien til juvet hvor det legendariske Ridderspranget skal ha funnet sted en gang på 1300-tallet. Det var fascinerende å se hvordan elva hadde gravd en buktende gang gjennom berget, hvor Sjoa denne lørdagen gikk som en iskald, blekblå strøm noen meter under oss i juvet.
MacGyvers vestlandske fetter
Blant ekvipasjene som hadde komme til i Lom var en klassisk Alfa Romeo 75 Evo, og heldigvis var MacGyvers vestlandske fetter tilstede da denne hadde fått litt fusk i kjølingen. Så før ferden gikk videre, ble det ordnet med en provisorisk kobling for viften, og turboen var igjen klar for veien!
Været ble ikke dårligere, og i dette tidsvinduet etter at de høyeste fonnene var smeltet og før grønsken på dvergbjørken tettet sikten, var omgivelsene langs Bygdinveien et fantastisk skue! Flere ganger tok jeg meg selv i å ønske at jeg var passasjer så jeg kunne nyte utsikten og ikke bare konsentrere meg om veien; en kjettersk tanke som jeg kanskje ikke var alene om. For på et svært tilrettelagt utsiktspunkt stoppet kortesjen og vi radet opp bilene, men jeg vil påstå at den dagen var det utsikten innover Jotunheimen som stjal showet.
Etter et par timer var vi tilbake på Leira i nydelig solskinn, men friske temperaturer. I den anledning hadde vår store leder Erik funnet det fornuftig å flytte kveldens grilling til en stor gamme som sto på campingområdet. Det var den type gamme man husker fra teambuilding og utdrikningslag og andre røkfylte sosiale aktiviterer med en spirituell overtone.
Noen dyktige og dedikerte medlemmer av Alfa-stammen vasket og ryddet i dette lokalet, som ikke hadde vært i bruk siden forrige høst, og rystet 50 sauefeller for støv og bøss. Men det ble jo riktig så hyggelig, og grillen spredte varme og glede. Det ble enda mer hygge da vinlotteriet dro i gang, og mens sola sank over fjellene, spiste og drakk vi godt.
Golsfjellet
Søndag morgen opprant, og vi hadde fått stilt opp bilene i en form for ring rundt totempælen for å glinse og skinne i morgensolen. I dag skulle turen gå over Golsfjellet og til Geilo. Gruppen var i fin form, og været var klart og nydelig. Riksveien startet rett bak campinghyttene våre, og snart var vi på vei opp bratte og deilig svingete bakker bak ulidelig treige anti-alfister.
Men med høydemeterne steg humøret, og vi jobbet oss forbi de forstyrrende elementene. Men der jeg klaget over telehiv på lørdagens etappe, utgjorde veidekket denne søndagen et direkte problem for å ferdes i noe særlige hastigheter. Men vi tråklet oss avgårde mellom humper og hull i et terreng med barskog og snøklatter.
Om det var en kommunegrense som gikk der, eller om overnattingsbransjen har en god innflytelse hos veimyndighetene, vites ikke. Ihvertfall ble veien dramatisk mye bedre etter at vi passerte Sanderstølen. Turen ble riktig fin. Ved en slak og oversiktlig sving midt på Golsfjellet sto en fin Giulietta parkert og et par personer vinket og smilte. Senere viste det seg at de filmet oss, og allerede ved lunsjen var filmen lagt ut på Klubb Alfa Romeos Facebook-side; kjempegøy!
På den andre siden av fjellet ventet det oss herlige hårnålsvinger, som tok oss ned til Gol sentrum og Hallingdalen. På turen vestover langs dalbunnen la man merke til at våren var kommet et stykke lenger enn på Fagernes; det var grønnere knopper og varmere i været.
Naturprakt
Riksvei 7 mot Hol er en ganske forglemmelig affære, men på de siste kilometerne mot Geilo var det svinger og bakker som tillot litt personlig tolkning.
Hvordan vet du at du kjører gjennom et skisted? Etter mange mil på landet dukker det plutselig opp store, brede gangveier langs riksveien, moderne butikker i påtatt gammeldags stil, og femtisone-grenser med opphøyde fotgjengeroverganger som ligger der mens terrenget er blottet for snø, dekket av vinterens veistøv før grønsken igjen kler marken. Litt som å komme ned trappen morgenen etter et party!
Etter å ha passert denne bygden som produserer glimrende kniver og verktøy, rullet vi opp foran Jons Kro. Vi var igjen ute i god tid, og fordrev tiden før lunsj med å beundre bilene oppradet i solskinnet. Da vi senere satt inne og spiste, kunne vi se hvordan flere forbipassernde saknet farten eller regelrett stoppet for å titte på paraden av Alfaer og Fiater som sto der.
Det er litt stas å være midtpunktet for positiv oppmerksomhet, og det var en relativt variert blanding av årganger og modeller vi hadde stående langs riksveien. På samme måte er det hyggelig at interessen for italienske «konsumentbiler» bringer sammen folk i ulike aldre, med ulike bakgrunner og fra vidt forskjellige steder i hele Norge. Etter kaffen ble det oppbruddstemning. En gruppe humørspredere fra Haugesundområdet takket for seg og tok veien videre over fjellet og hjemover. Takk for følget for denne gang!
Vi fulgte samme rute tilbake gjennom øvre Hallingdal, og trafikken bød ikke på større problemer. På Gol tok vi turen innom downtown og okkuperte parkeringsplassen ved Pers Hotell. Jeg fikk forståelsen av at dette var en tradisjon eller burde ha vært det. Bakkene fra Gol var om mulig enda hyggeligere på oppoverveien. Man slapp å henge på bremser og gir og kunne konsentrere seg om å gasse og styre i de tildels svært krappe kurvene.
Krappe kurver i horisontalplanet ble igjen et problem da vi passerte det modernistiske hotellkomplekset i Tisleidalen, og telehiv gjorde at flere av ekvipasjene måtte over i søndagskjørermodus for ikke å slå i stykker det som var av eksos og oppheng. På strekninger med åpent lende åpenbarte det seg et snødekket høyfjellsområde i nord – noe som ga en fin opplevelse av dimensjoner og avstand i solskinnet – og denne naturprakten gjorde det ekstra deilig å være på tur på veien denne dagen.
Innrøkt samvær – og quiz
På ettermiddagen, i solen, men likevel godt kledd mot kulda, var det anledning til å nyte øl og Grappa som en omtenksom sjel hadde tatt med. Biler, camping og glorifisert hjemmebrent! Det ble en forbrødring over fylkesgrensene og filosofering om livet som sjølberget bonde i Valdres og utfordringer som kort vekstsesong.
Etterhvert ble klokken sju, og vi begynte å samles i gammen for innrøkt samvær. Det var bevingede ord om svermeriet for anakronistiske italienske biler som en sykdom, og enda en aften med grilling og vinlotteri. Denne kvelden hanket enkelte inn en statistisk signifikant overdrevet mengde flasker, og en viss grønn Alfasud skulle nok komme til å skvalpe fælt på vei hjem til Østlandet. Denne aftenen var det også tid for klubbens pinsetreff-quiz med 34 spørsmål om biler, Alfa Romeo, film, Italia og turen som sådan. Vinneren ble Kjetil Masuhr!
Mandag morgen var det frost på bakken. En del som skulle til Vestlandet takket av og dro til dels tidlig, men vi ble artig nok forsterket av at en gruppe fra Hadeland møtte opp før avgang og ble med på turen. Tre personer i to biler tilførte nytt blod denne morgenen. Gjennom Fagernes og oppover dalen tråklet vi oss gjennom seksti- og syttisoner, og bak anstendige borgere i anstendige hastigheter bar det lengre innover dalføret. Det var fascinerende hvordan dalgangene avløste hverandre i stadig større høyde over havet. Enkelte steder var veien sprengt ut i fjellet, og man fikk en forståelse for hvordan båter på vannet også her i innlandet hadde vært et viktig samferdselsmiddel i tidligere århundrer.
Fjellene som omga dalene ble stadig hvitere på toppene og mer dramatiske. Det var lett å forestille seg hvordan isen hadde ligget og gravd sin vei gjennom berget. Oppover mot Tyinkrysset var det bredere og nyere vei. Faktisk var veien så ny at den endte i et større veiarbeidsområde med grusdekke og annet som man kanskje ikke foretrekker i nyvasket bil.
Oppe i lia tok enkelte biler og kjørte av for å fotografere, trodde jeg. Men etter at jeg slavisk hadde fulgt en lekker GTV opp på høyfjellet og innover et stykke – inntil riksveien igjen ble et veiarbeidsområde med mye grus – så stanset vi. Da fremkom det at vi ikke nødvendigvis visste hvor vi skulle, og at vi helt sikkert hadde kjørt for langt. Alfanytt #1 lå igjen i campinghytta, så en sjekk på klubbens nettsider ga oss svaret på hvor vi egentlig skulle møtes, og så var det takket være mobildeking med data og bruk av Google Maps at jeg fant veien tilbake over kanten og ned i lia til Filefjellstuene.
Gourmet-aften med stiftepistol
En stadig voksende hyttegrend før oppstigningen mot fjellet, med Filefjellstuene som bespisnings- og overnattingsted. Ifølge nettet var dette Tyin Filefjell Mountain Resort i Jotunheimen. Her var ikke våren kommet langt, og det var godt med snø bortetter. I en trivelig spisestue fikk vi servert turens første italienske måltid, nemlig minestronesuppe. Det smakte nydelig.
Gruppen la tilbakeveien om Tyinveien opp til Tyin-vannet for et par foto-stopper med fantastisk utsikt og snøkledde bakgrunner med en isdekket sjø. Igjen må jeg si hvor fascinerende jeg fant denne kontrasten mellom bare veier og sol på den ene siden – og meterhøye snøfonner og skarp luft på den andre. Ved Ryfoss på E16 tilbake var det noen som tok en avstikker opp Riddervegen til Beitostølen, for å strekke litt på hjulene, og ta en alternativ retur gjennom fjellgrendene. Det er det som er så deilig, å ha tiden og mulighetene til å utforske små fjellveier en solskinnsdag i mai bak rattet på en Alfa.
Dette var den avsluttende kvelden for årets pinsetreff, og grillingen var byttet ut med en italiensk gourmet-aften. Solen strålte fra en klar ettermiddagshimmel, men en vind over Strondafjorden ga arrangørene en utfordring. Velkomstdrink i form av Prosecco i slanke glass som lett ble tatt av vinden, mens lokale russ sto for musikken. Vi duket på piknikbordet utenfor gammen og det ble brukt en stiftepistol til å feste papirtallerknene til underlaget. Erik og Klubb Alfa Romeo Norge bød på italiensk charcuterie, kalde kjøttprodukter, oster, grissini, oliven og tiltugg. Det ble et veritabelt italiensk tapas-måltid, med god rødvin til.
I rimelig tid etter måltidet takket Bottega-gjengen for seg og satte nesen mot Møre. Det var fornuftig bruk av den lyse mainatten å tilbakelegge hjemturen før diverse syttendemaitog begynte å blokkere veiene.
Ettersom solen sank trakk vi oss innomhus og nøt en aften med gode rødviner, hvitviner og restene av maten. Vi holdt varmen foran bålet. Med en håndfull gjenværende deltakere ble stemingen mer «familia». Med vin og stearinlys gled konversasjonen lett over vanskeligere temaer som helt klart engasjerte, og vi fant rom for å utveksle livserfaringer og tanker som ikke nødvendigvis var bilrelaterte. Jeg vil takke alle for en hyggelig og lærerik aften.
Tirsdag morgen, 17. mai og flagget til topps! Etter rask pakking og opprydding tok de gjenværende avskjed før turen førte hjem til feiringer i øst og vest. Selv var jeg lei av E16 og tok sjansen på veien over Dokka, hvor knoppene ble stadig grønnere. Men ett er sikkert: Om man er søndagskjører er 17. mai selve julaften.
Tusen takk til Erik som i år sto som arrangør for pinsetreffet, og jeg syns Valdres viste seg som et godt utgangspunkt for utflukter på artige veier. Leira Camping hadde sentral beliggenhet og et godt utvalg av hytter og forsåvidt leiligheter; men våren kommer senere i 346-meters høyde over havet.
Flere og større bilder fra dette arrangementet finner du her.
____________________________________________________
Tekst: ANDERS GJERSØE
Foto: ERIK RYDSTRÖM, MAI MASUHR og ANDERS GJERSØE
____________________________________________________
Fra Alfanytt – magasin for Klubb Alfa Romeo Norge. Gjenbruk er kun tillatt med Alfanytt-redaktørens skriftlige samtykke.
