Lisen og Trond Wikant har solgt knapper og maskiner, ridd galopphester på Øvrevoll og ikke minst kjørt Alfa. Lisen har sin 147 GTA og Trond sin 166 3.2 Collezione. Bli med på en fartsfylt og lidenskapelig reise hvor det forhåpentlig er langt igjen til målstreken.
«Bilen er bare helt fantastisk, mye bedre enn jeg hadde turt å håpe. Motor, bilkupe, sittestilling, seter og kjøreegenskaper. Jeg smilte hele veien hjem. Kjørte på 0,81. Mange takk for handelen. Jeg skal ta godt vare på den!»
Trond Wikant har nettopp fisket fram en melding fra mobilen sin. For noen år siden solgte han nemlig en Alfa Romeo 166 3.0 til en kar fra Tregde utenfor Mandal. Karen fra Tregde kom i sin Mercedes for å kjøpe bil til sønnen. Valget hadde falt på Tronds, og meldingen fra Tregde ble sendt i pur glede etter hjemkomsten.
Knapper og maskiner
Jeg er på besøk hos Alfa-entusiastene Trond og Lisen Wikant. Sin anstendige alder til tross – det er som å møte to mennesker som aldri har blitt voksne. Trond har rukket å bli 83, mens Lisen er 77. Det er egentlig ikke til å tro. Ivrige og engasjerte lar de meg være med på en livsreise hvor leken og gleden har vært rikelig tilstede.
Nå bor ekteparet i en trivelig leilighet på Kolbotn som de flyttet inn i 2011. Før den tiden hadde de bodd i Tronds barndomshjem på Ljan. En stor gammel trevilla. Men Tronds helse gjorde at de måtte flytte inn i noe mindre og lettere.
Lisen er fra Vinderen. I førti år drev hun butikken Knappehuset før leien steg slik at hun ikke hadde mulighet til å hente et fornuftig utkomme fra driften. I 2001 tok det slutt.
− Det ble tungt fordi en del mektige personer i Oslo har oppfunnet et ord som heter «markedsleie». Det betyr hvor mye du kan få en idiot til å betale for noe du har lyst til å leie ut. Så da husleien steg fra 1800 til 18 000 per måned, begynte jeg å få problemer.
Lisen ante raskt hvor veien bar. Hun tok tidlig autorisert guide-utdannelse for Oslo. Ennå er hun guide i både Oslo og Åsgårdstrand, hvor ekteparet har en eiendom.
− Jeg visste at det ikke var noen fremtid for en liten forretning i Oslo når de store entreprenørene skulle fylle lommene sine.
I 2004 solgte også Trond sin forretning, en maskinforretning, som hadde medført mye reising, 60-70 000 kilometer i året. Men det gikk ikke lenge før han kjedet seg.
− Det måtte være moro å drive et eller annet med bil, tenkte han for seg selv.
Hestekrefter
Men før vi lar Trond og Lisen fortelle om sine bil-eskapader, skrur vi tiden noen år tilbake. Det skal likevel handle om hestekrefter, men denne gang i naturlig form.
På 80-tallet drev nemlig de to, i tillegg til jobbene sine, et ridesenter på gården Hvitebjørn på Svartskog. De kom over en polsk galopphest som var blitt syk på karantenestasjonen. Ekteparet kjøpte den tre år gamle hingsten for slaktepris med tanke på at den ville bli en bra ridehest.
− Vi ble helt hekta!
Trond blir ivrig.
− Året etter satte den banerekord på Øvrevoll. Da var det gjort. Vi trente den selv og hadde stor suksess. Premiene var hyggelige og dekket utgiftene våre. Men etter hvert ble det lenger og lenger ned til bakken. Vi ble ikke akkurat yngre.
Lisen legger til:
− Arbeidet med gården og hestene tok all vår tid. Vi måtte tidlig opp og stelle, så dra på jobben, før vi igjen dro hjem for å mellomfore. Hadde det vært en bra dag, var vi ferdige til Dagsrevyen. Vi holdt oss selv med høy og hadde sauer i tillegg. Jeg så ikke et strikketøy på den tiden. Derfor var det viktig å stoppe i tide.
Ei gammal kjerring
Så satt altså de to der. Gården og dyrene var avhendet for noen år siden, forretningene solgt. Det var da Trond kom inn på tanken om å være med på billøp.
− Jeg var vant med å slåss og konkurrere. Det ble kjedelig å sitte i ro. Derfor kjøpte jeg meg en mini varebil, en ombygd Cooper og meldte meg på KNAs Autoslalåmløp som hvert år ble arrangert nederst i Kongens gate i Oslo. Det var drita moro. Det går ikke så fort, men for han som sitter der, er det en fantastisk opplevelse. Det er som om du kjører slalåm på ski.
Trond fortalte om den nye hobbyen sin til Lisen. Da skulle hun selvsagt også være med.
− Så lenge jeg har hatt sertifikat, har jeg ikke satt meg inn i en bil for å transportere mitt legeme fra ett sted til annet. Jeg har kjørt bil, sier hun med vekt på ordet «kjørt».
− Jeg har aldri tenkt på at ikke alle gjør det samme. Så fikk jeg være med på disse slalåmløpene med det som da var konebilen min. Men det var en helt alminnelig bil som du ikke kan kjøre slalåm med. Det er altfor mye dødgang i rattet. Derfor fikk jeg en Mini, en 1971-modell Cooper S, i 60-årspresang og begynte å kjøre slalåm med den.
Lisen vant dameklassen. De andre som stilte opp med Mercedes og BMW hadde ikke sjanse mot den lille Minien som ungene ropte «Mr. Bean» etter.
− Jeg var jo som rotta som smatt inn og ut. Men var ikke fornøyd med dette. Jeg ville heller kjøre på bane med gutta og gjøre det bra der, men jeg hadde ikke noe forhold til fart.
Men da Rudskogen åpnet en Mini-klasse begynte Lisen med banekjøring og lærte seg etter hvert fart.
− Det var helt annerledes enn det jeg var vant med.
Trond forteller at Lisen var rå på slalåm, men sleit når det kom til fart.
− Det med fart på bane var skremmende. Bilene lå jo ganske tett og det tok tid før det falt på plass.
Lisen er opptatt av at det hun skal gjøre, skal hun gjøre skikkelig.
− Jeg ble veldig god på svingene, og i et løp jeg kjørte på en annen bane, Vålerbanen, ble jeg nummer to i min klasse. Jeg klarte å komme forbi en som hadde større motor enn meg. Det var i svingene jeg tok ham.
Hun rister litt på hodet.
− Alle smiler, men å bli slått av en bestemor i bilkjøring unner jeg ingen.
Trond trekker fram en annen bilhistorie som hendte før de to begynte med baneløp.
− Vi kjørte Challenge-løp, et slags minirally hvor det blant annet er lagt inn et par etapper med slalåm. Jeg kjørte og Lisen var kartleser. Men så ble jeg syk og Lisen måtte kjøre. Hun vant slalåmetappene sammenlagt og slo blant annet en Porsche.
Trond forteller om en fartsetappe som hadde målgang i Fagernes sentrum.
− Butikkene er stengt og det er mye folk. Vi kommer i hundre inn i mål. Og da Lisen går ut av bilen, hører vi: «Men jøss, det er jo ei gammal kjerring som kjører jo.» Det var moro!
Med åpent bilvindu
Veien til Alfa Romeo startet med Fiat.
− Jeg kjøpte først en Fiat Croma i.e. Turbo. Den gikk veldig godt og var gøy å kjøre, men jeg kvittet meg med den relativt raskt. Så ble det en Fiat Abarth som var kjempemorsom og livsfarlig. Kvaliteten på Fiat var ikke god nok, de var satt sammen med fiskelim. Den gangen solgte de en del Alfa Romeo 166 2.0 Twin Spark. Det var helt tilfeldig at jeg oppdaget den. Jeg kjøpte en som jeg fikk motorhavari på. Den gangen sa de at det var reimskifte hver 120 000 km. Det var altfor lang tid.
Trond hadde likevel rukket å bli bitt av Alfa-basillen. Den neste var den 166’en med treliters Bussomotor som senere ble solgt til Tregde. Nå kjører han fortsatt en 166, men denne gangen en Collezione 2007-modell.
− Hvorfor den?
− Det er en veldig fin bil med fantastiske kjøreegenskaper. Den er diskret i design, men er en ulv i fåreklær og går jo veldig …
Han smiler.
− Du kan parkere mange med den, skjønner du.
Lisen griper inn.
− Vi driver jo ikke med råkjøring. Men for min egen del; står jeg på rødt lys og det står en i feltet ved siden av, klarer jeg ikke å la være å kappkjøre ut av krysset. Skal jeg inn på motorvei, er det fullt drag. Jeg tullekjører ikke rundt omkring, men har bil fordi det er gøyalt. Jeg liker lyden. Jeg kjører bil. Det er ikke transport jeg driver med. Jeg tar svinger. Lar ikke bilen bare kjøre rundt med like mye fart. Jeg kjører aktivt, men holder fartsgrensene. Er det 40 eller 60, kjører jeg ikke fortere. Jeg kjører ordentlig, men aktivt.
Trond er enig, men innrømmer likevel at han nylig fikk tre prikker.
− Jeg kjørte forbi en bil som like etter tok meg igjen og la seg tett på meg. Jeg skjønte ikke hvorfor, men så satte de på blålysene. Prikkene gjør ikke så mye, det er de eneste jeg har, men det var litt moro da de begynte å snakke motor med meg.
Lisens bil er en 147 GTA.
− Vi drev og så oss litt rundt etter en bil og oppdaget en til salgs i Odda. Vi kjørte over en søndag og så på bilen. Eieren kjørte oss litt rundt. Han turde ikke la oss kjøre. Jeg satt i baksetet, det var en grei og behagelig bil. Vi ble enige om pris. Det var først da vi kom hjem at vi skjønte hva vi virkelig hadde kjøpt. Den lille GTA-en var virkelig en ulv i fåreklær. Det er en veldig spesiell bil. Den er stump og fæl og i en kjedelig blågrå farge. For den som ikke kan bil kan den ligne på en folkevogn. Men den har masse motor og et høyt lydnivå. Jeg liker å kjøre den med vinduet åpent slik at jeg kan høre lyden.
Lisen forteller at det nettopp er diskresjonen ved bilen hun liker. Hun kaller den «Lilleulv».
− Det er ikke en knallrød sportsbil, men den som kan motor og hører lyden, vet hva det er. Ingen andre. Det tiltaler meg veldig. Jeg kan kjøre rundt og late som ingenting.
Galninger som oss
Til min overraskelse forteller Trond at han ikke kan mekke. Ikke i det hele tatt. For å si det slik: den så jeg ikke komme.
− Jeg har jo hatt noen andre biler også. Blant annet en Alfa Romeo Montreal og en Maserati Ghibli. I tillegg til de bilene jeg kjørte på bane med, ble jo en del ting som måtte fikses. Det ble så j… dyrt, skjønner du.
Han trekker fram ett navn han svært gjerne vil ha med i intervjuet. Nemlig Dagfinn Moe fra Sande i Vestfold.
− Han skrur og så kjører jeg noen biler for ham. Ferrari og sånn. Dagfinn skriver ikke regning med gaffel. På den jeg har nå løsnet termostaten for en stund siden og slo hull i radiatoren. Da kom Dagfinn med hengeren, hentet bilen og kjørte meg hjem.
Både Lisen og Trond skulle gjerne sett flere Alfa Romeo på veiene.
− Det kommer jo stadig nye modeller, men det blir ikke noe sving på det før vi får et skikkelig forhandlernett.
Lisen og Trond klarer seg. For som de sier:
− Det er alltid plass for slike galninger som oss.
______________________
Tekst: EMIL SKARTVEIT
Foto: GAUTE GJØL DAHLE
Om du vil se flere og større bilder fra denne artikkelen, klikk her.
______________________
Fra Alfanytt #3/2017 – medlemsblad for Klubb Alfa Romeo Norge. Gjenbruk er kun tillatt med Alfanytt-redaktørens skriftlige samtykke.
