Veien til en gul Spider er brolagt med Ford Anglia, kameratens brevvenninne, Peugeot 404, barn, Ford Taunus, Maserati Ghibli og Alfa Romeo 33 QV. Blant annet.
Den unge gutten stod med store øyne og kikket. Stedet var en kiosk i Wien, Østerrike. Bildet han hadde festet øynene på var på forsiden av et bilmagasin. Bilen var en Bertonecoupe. Året var 1964.
Han hadde ikke råd til å kjøpe bladet. Men minnet fra sitt første møte med noe av de vakreste former italiensk bildesign har skapt, brant seg fast hos Gerhard Stark. 12 år og en innholdsrik fortelling senere, er Gerhard bosatt i Norge. Det er tid for ny bil.
Rust er som kreft
Endelig har han mulighet til å følge drømmen fra aviskiosken i Wien og kjøpe seg en Alfa Romeo. I 1976, året Mata Hari vant den norske Melodi Grand Prix-konkurransen og ble sist i den internasjonale finalen, ruller en Alfasud ut av butikken på Grønlandsleiret i Oslo. Det er en drøm som går i oppfyllelse. Gerhard er fornøyd.
– Var det et godt kjøp?
– Det var vel ikke det. Selve bilen var toppers. Den kunne kjøre fletta av alt som var, selv om motoren var svak med bare 64 hester.
For det er rusten Gerhard tenker på når han omtaler kjøpet som et mindre godt kjøp. Skjønt andre biler også rustet den gangen.
– Bilen rustet allerede på vei ut av butikken. Ikke på overflaten, men under. Det ble forsøkt pusset vekk, men som min gamle lakkerer senere skulle fortelle meg: «Rust er som kreft. Du må skjære det vekk.»
Alfasuden er i familiens eie i fire år. Familieforøkelse tilsier behov for en større bil og Gerhard svikter sitt forhold til Alfa Romeo. En svoger med nære bånd til rallymiljøet rundt Martin Schanche gjør at valget faller på en Ford Taunus stasjonsvogn.
– Den gjorde nytten sin, er Gerhards korte kommentar til det bilvalget.
I 1985 er det igjen tid for skifte av bil. Men hvilken? Det blir en sølvfarget Alfa Romeo 33 QV. 105 glade hester! Gerhard krasjer og valget faller igjen på samme modell, ny og rød.
Stensilert papir
Nå er også Gerhard blitt en del av et lite, men ivrig Alfa Romeo-miljø i Oslo.
– Jeg hadde begynt å se meg rundt. Fantes det en klubb? Om ikke – kunne jeg starte en?
Gerhard finner klubben som startet et par år før. I 1982. Trykkeren legger merke til at klubbavisa er en stensilert sak på fire sider.
– Jeg sa ifra at jeg kunne gjøre litt med det. Vi fortsatte med kopier, men brukte også
ordentlige bilder.
For Gerhard Stark er det godt å finne hjem. Finne gutta og entusiastene. Oppleve tilhørighet. Noen som forstår ham.
– Den gangen var det slik at ingen hadde peil. Enten fikk du høre «Hva faen er det for en bil?» Eller «Wow; har du sååå mye penger?» Det var fra den ene til den andre ytterligheten.
– Alfa Romeo har vel aldri vært en snobbebil?
– Nei, men den var annerledes. Det var noe med det italienske. I min bekjentskapskrets var reaksjonene delt etter kjønn. Gutta var litt tja, mens jentene likte den jævlig godt.
– Hva var det som fascinerte deg?
– Det var kombinasjonen av utseende og teknikk. De så kule ut, strømlinjeformet. Samtidig leste jeg også bilblader. Der var det alltid mye om det tekniske. Jeg skulle ikke skru selv, men likte å lese om det tekniske.
Babysubstitutt
Livet til Gerhard er godt. Han kjører sine to Alfa Romeo 33 QV i 10-11 år. Han møter gutta både på klubbtreff og bane. Men i 1989 får kona igjen barn. Det gjør for så vidt Gerhard også, men han kjenner på et savn. Gerhard trenger noe som bare er hans. Noe han kan stelle og kjæle med.
– Det lå liksom i bakhodet. Nå var det min tur.
Gerhard drar til Alfa-senteret i Nydalen i Oslo og John Atle Rasmusson, som bare gikk under navnet Rasmuss.
– Den Alfa-fyren! Han var stor i kjeften, men en veldig flott fyr.
Før Gerhard fortsetter fortellingen, drar han en liten anekdote.
– Jeg hadde min 33 QV på service hos ham. Etterpå pratet vi litt privat hvor han forteller at han har montert et litt større oljefilter. «Hvorfor det?» spurte jeg. «Fordi det er gromt,» var svaret. Ingen annen nytte enn at det var gromt.
Gerhard ler.
– Jeg husker ennå hvordan han la vekt på akkurat dét ordet. Gromt!
Gerhard Stark kommer hjem med det han tror er en gul Spider 1982-modell. Senere viser seg at det nok er en 79-modell. Ifølge Rasmuss er den tidligere eieren en luksusprostituert fra Tyskland. Gerhard er ikke helt sikker på at det stemmer.
Helt hjem kommer Gerhard i første omgang heller ikke. I sin glede over det nyankomne vidunderet, glemmer han å sjekke bensintanken. Gerhard regner med at Rasmuss har fylt den forsvarlig opp. Det har han ikke.
Det blir stopp etter fem kilometer.
– Faen! Det er tomt for bensin, og jeg må gå til nærmeste bensinstasjon.
Etter ett år begynner også rusten å melde seg på bakskjermen. Gerhard ønsker at Spideren skal se godt ut og begynner å lete etter en som kan lakkere den. Valget faller på Hussein i hovedstadens gamleby. Tyrkisk innvandrer, men norsk-gift. Spideren blir stående hos Hussein i et halvt år. Da er den ferdig. Rusten er skåret bort og bilen fremstår strøken og hellakkert.
Husseins beskjed er likevel klar. Om fire-fem år vil rusten vende tilbake. Gerhard bekymrer seg ikke. Så mange år er jo for en evighet å regne.
Dagen Gerhard henter bilen, er en fredag. Det er en stolt far som kjører til skolen for å hente sønnen, Alexander. Her kommer han i prat med mor til én av jentene i klassen og forteller at han har kjøpt seg ny bil.
Svaret tilbake er underforstått, men tydelig. Hun mener at han har kjøpt seg en penisforlenger.
Ute i grusen
Gerhard tar med seg bilen til Gjøvik og en gokartbane hvor det skal kjøres litt racing. Ute på banen i ren racingglede kjører Gerhard, med egne ord, som en idiot. Spruten av grus følger ham.
– Jeg tenkte: Er jeg helt idiot? Ute i grusen med nylakkert bil? Etterpå kom jeg i prat med Harald Styhr. Han var innom racing, og jeg likte det han fortalte. Jeg ga ham Spideren og satte meg inn ved siden av. Det var så jævla kult alt sammen. Han kjørte som en gærning, men var aldri ute i grusen. Jeg tenkte: Wow, kjøre på den måten, det er kult!
Gerhard Stark er smittet. Av racing-basillen. Han må skaffe seg en bil, et lag og et sted å kjøre. Gerhard danner et team sammen med Peran Kulbraaten og får tak i en gammel Alfasud, som snekres sammen med Per Ivar Ivarsen på Jessheim, i et gammelt grisehus omgjort til verksted.
– Vi kalte oss Grisehuset Racing Team, men fikk det oversatt til italiensk. Scuderia del
porcareggia låt utvilsomt bedre.
Det blir seks race i året de neste årene på Dressmanncupen i Karlskoga. Teamet ankommer med stil og gjør mye ut av det. Den gule Spideren er selvsagt også med nedover.
Rasmuss, som hadde flere biler på stevnet, kom gjerne i helikopter. Gerhard rister på hodet.
– Det ble mye rart etter hvert.
Til slutt må Gerhard velge. Bil eller race. Racingbilen måtte til enhver tid være strøken. Det ender med at Spideren selges. I 1994 er et fem års gult eventyr tilsynelatende forbi.
Nå er alt over
Det skal likevel ikke slutte der, men fortsettelsen av denne historien handler også om en annen bil. En Maserati 4.24v Ghibli.
Følgende er kortversjonen av en hysterisk historie som egentlig krever sin egen artikkel:
I 2004 finner Gerhard en slik bil til salgs på en nettside. I Napoli. Gerhard ringer. Eieren er skeptisk. Han har ingen tro på et salg. «Du kan spare deg turen.» Gerhard reiser likevel ned. Etter mange viderverdigheter og til napolitanerens forskrekkelse; ingen pruting – legger en stolt eier veien hjemover i sin nyinnkjøpte Maserati 4.24v Ghibli. O' lykke!
En lykke som varer helt til Riccione litt lenger nord på støvellandets østkyst.
Etter en overnatting setter Gerhard seg i bilen for å kjøre videre. På vei mot Bologna skjer det katastrofale. Den stolte eieren av en Maserati 4.24v Ghibli er i et kort øyeblikk uoppmerksom. Han smeller inn i en liten Mitsubishi fullstappet med italienere.
Gerhard kommer seg ut av bilen, går fortumlet til autovernet hvor han setter seg. Rundt ham er det reneste italienske kaos. I hodet har Gerhard én eneste tanke: «Fy faen. Nå er alt over.»
Dagen etter flyr en ulykkelig eier hjem fra Roma uten sin Maserati Ghibli.
Den fortapte bil
Bilen kommer etter hvert etter. Det er når Gerhard et par år senere gjør et forsøk på å få reparert den uheldige skjønnheten, at han kommer på sporet av den gamle Spideren. På samme verksted. Den fine damen er redusert til en falmet skjønnhet.
Fem år senere dukker den opp igjen. Denne gang på et stevne ute på Fornebu, i bilmiljøet som har etablert seg der. Da studerer Gerhard bilen nøyere. Han liker ikke det han ser.
– Jeg kjente den nesten ikke igjen. Felgene var forferdelige. Militærgrønne. Totalt blæh! Var det virkelig vår bil? Men da jeg så nærmere på den, gjenkjente jeg detaljene. Skinnrattet med «Alfa Romeo» inngravert, girkula med logo inngravert av Peran med utstyr fra tannlegekontoret hans, og vippebryteren som var satt inn for å dekke et tomt hull.
Det går enda noen år. I 2017 oppdager sønnen, som en fredag for mange år siden ble hentet på skolen i en gul Spider, at bilen er til salgs. Far og sønn slår til. Gerhard har endelig lært seg å prute og får bilen for 125 000. 15 000 kroner mindre enn utsalgspris.
– Vi fikk en bil som gikk som en dritt. Jeg fatter det ikke, men noen må ha prøvd å lage racerbil av den. Det var påsatt ekstra luftfilter utenpå. Bilen hørtes ut som en racerbil, men gikk absolutt ikke som det. Da jeg hadde den, var den jævla bra.
Gerhard er mildt sagt oppgitt.
Året etter finner far og sønn en ny motor.
– Vi kjøpte en toliters motor som ble solgt nede i Tønsberg. Nå går den endelig bra igjen.
– Hva har det betydd å få den tilbake?
– Mye. Alexander har mange gode minner fra årene ved siden av meg. Setene er trukket om, ellers er interiøret helt likt. Men bilens frontrute er nesten det viktigste. Der har vi alle merkene, de gamle klistrelappene, fra årene vi reiste på treff. Alfa Romeo-logoen fra den tiden er fortsatt på. Jeg er livredd for at det skal skje noe med den gamle ruta. Der ligger vår historie.
______________________
Tekst: EMIL SKARTVEIT
Foto: AUDUN BRAASTAD
______________________
Fra Alfanytt #1/2020 – medlemsblad for Klubb Alfa Romeo Norge. Gjenbruk er kun tillatt med Alfanytt-redaktørens skriftlige samtykke.
