På begynnelsen av 1900-tallet var racing en ekstremt farlig motorsport som ofte krevde liv. Man kunne saktens trenge litt hell og lykke for å komme helskinnet frem til målstreken. For å fortelle den mystiske historien bak firkløversymbolet, må vi nesten 100 år tilbake i tid.
Den historien som vi skal fortelle her, har også et element av død og tragedie, men mer om dette litt senere.
Ugo og Enzo
La oss starte i 1919. Det er det året da Ugo Sivocci og Enzo Ferrari blir kjent med hverandre, og de blir raskt gode venner.
Ugo (f. 1888 i Salerno) jobber hos Costruzioni Meccaniche Nazionali (CMN) i Via Fatebenefratelli i Milano, et lite firma som bygger om lastebiler til små passasjerbiler. Tidligere har han konkurrert på sykkel, akkurat som sin yngre bror Alfredo. Ugo er omtrent 10 år eldre enn sin venn Enzo.
Enzo (f.1898 i Modena) er ung og ubemidlet og prøver å bygge seg en fremtid etter å ha tjenestegjort for den italienske hæren under første verdenskrig. Da han kommer tilbake til hjembyen sin i 1918 – etter å ha blitt dimittert fra militæret på grunn av influensa – står han på bar bakke. Både faren og broren er døde, og familieselskapet har kollapset.
Enzo får jobb hos Giovannoni, et lite verksted som leverer chassis til Milano. Og det er nettopp i Milano at Ugo og Enzo møtes, gjerne på kafeen til Vittorio Emanuele, som ligger rett ved boligen til Ugo.
Ugo hjelper Enzo med å få jobb hos CMN, hvor arbeidet består i å montere Isotta Fraschini-motorer på andre chassis. I 1919-20 begynner Enzo å kjøre race for CMN, og hans første deltagelse er i bakkeløpet Parma-Poggi di Bereceto. Med andre ord er det Ugos fortjeneste at Enzo ender opp bak rattet på en racingbil.
«Men som racingfører forfølges Ugo av uflaks. Han er utvilsomt dyktig og har mye erfaring, men mislykkes ofte og blir derfor sett på som «den evige toeren.»
Targa Florio
I 1920 får de begge jobb som testførere hos Alfa Romeo, og denne gangen er det Enzo som hjelper Ugo med å få jobb. De to vennene hjelper hverandre i tykt og tynt, og hos dette prestisjefylte merket skal de to danne et eget racingteam.
At racing er farlig, vet både Enzo og Ugo, men én gang opplever de også farligheter på landeveien. De er på vei til et Targa Florio-løp og kjører sine racingbiler på offentlig vei i halvmørket. Målet er å komme frem til startoppstilling neste dag. Området er øde, og det er langt mellom husene. Plutselig blir de angrepet av en flokk ulver. De kommer seg unna og slipper med skrekken.
Historien forteller også at Ugo etter hvert ender opp i en stilling som Giorgio Riminis høyre hånd, og Rimini er ingen hvemsomhelst. Han er selveste Nicola Romeos nærmeste hjelper.
Som racingfører forfølges Ugo av uflaks. Han er utvilsomt dyktig og har mye erfaring, men mislykkes ofte i løpene og blir derfor sett på som «den evige toeren». Det går lang tid uten at vår venn Ugo oppnår suksess. Året er 1923, men han har ennå ingen seier å vise til. Nå er spørsmålet hva han skal foreta seg for å snu motgang til medgang. Ja, hva skal han gjøre?
Før Targa Florio-racet i 1923, et løp som foregår i fjellene ved Palermo på Sicilia, maler han et hvitt kvadrat med et grønt firkløver («Quadrifoglio» på italiensk) i, midt på grillen på sin løpsbil, en Alfa Romeo RL Targa Florio. Året før han har deltatt i det samme løpet og blitt nummer ni, da i en Alfa Romeo 20-30 ES.
Hellet snur umiddelbart for Ugo, og han kjører over målstreken som den soleklart raskeste føreren. Endelig er hans første seier i havn! Endelig oppnår han suksessen som han har drømt om i årevis.
Tragedien på Monza
Som følge av Ugos seier i Targa Florio blir firkløversymbolet brukt på alle Alfa Romeos racingbiler. Men eventyret slutter nesten før det har begynt. For under trening på Monza 8. september 1923, kjører Ugo kjører ut av banen og mister livet. Bilen er en Alfa Romeo P1. Og nesten som et bevis på firkløverets magiske kraft, viser det seg at ingen hadde rukket å male på symbolet før Ugo satte seg i bilen.
Etter denne tragedien bruker Alfa Romeo aldri bilens startnummer (17) igjen. For å hedre Ugo Sivocci gjøres det imidlertid én symbolsk endring: Det hvite kvadratet byttes ut med et triangel for å markere hans bortgang.
Nuvolari, Farina og Fangio
I 1925 settes Quadrifoglio-symbolet på panseret til den fabelaktige P2, som blir den første Alfa Romeo som vinner verdensmesterskapet og som oppnår den utrolige hastigheten av hele 225 km/t.
På trettitallet oppnår Alfa Romeo stor suksess med bilene 8C 2300 Monza og P3. Tazio Nuvolari vinner Monza to år på rad. I 1950 vinner Giuseppe «Nino» Farina verdensmesterskapet i Formel 1 i sin Alfa Romeo 158, og året etter vinner argentineren Juan Manuel Fangio i sin Alfa Romeo 159.
Sistnevnte må sies å være ett av de aller største navnene i Formel 1-sirkuset. Han vinner tittelen i både 1951, 1954, 1955, 1956 og 1957, mens han tar sølvplassen i både 1950 og 1953. Hans fem gulltitler står i 45 år – nesten et halvt århundre! – inntil Michael Schumacher tar sin sjette tittel i 2003.
Vi må her skynde oss å si at han i begynnelsen kjører for Alfa, men at han etter hvert også kjører for Maserati, Ferrari og Daimler Benz. Han innehar den dag i dag en rekke rekorder, blant annet rekorden som eldste verdensmester (46 år og 41 dager).
Uansett, på Alfa Romeo 159 – også kjent som 159 Alfetta – er Quadrifoglio-emblemet mindre og plassert nærmere kupeen.
Giulia TI Super og Giulia Sprint GTA
Symbolet blir i årenes løp i stadig større grad brukt på de sportsligste versjonene av Alfas gatebiler, ikke bare racingbiler. På sekstitallet kommer det flere ikoniske biler som fører firkløvertradisjonen videre. Giulia TI Super lanseres i 1963 og benevnes ofte som «Giulia Quadrifoglio».
I 1965 kommer Giulia Sprint GTA, hvor A'en står for Allegerita («lettet» på italiensk). Stålpanelene har blitt byttet ut med paneler i aluminiumslegering, og motoren har fått en twin spark-topp og yter 115 hestekrefter. Hovedmålet med denne bilen er å konkurrere i billøp for standardbiler, noe som en må si at Alfa Romeo lykkes med. Den gjør det godt i standardbilkategorien helt opp til åttitallet! Brorparten av produksjonen ender opp som racerbiler.
Verde og Oro
Alfa Romeos nest siste verdensmesterskapstittel kommer i 1975. Da vinner den kraftfulle Alfa Romeo 33 TT 12 konstruktørmesterskapet. Med sin 500-hesters tolvsylindrete boksermotor i et rørchassis feier den konkurrentene av banen. Bilen har et veldig karakteristisk utseende, med Quadrifoglio-symbolet i klar kontrast til den Alfarøde karosserifargen.
På åttitallet blir Quadrifoglio-symbolet også brukt på de mer prestisjefylte versjonene. Biler med sportslig utførelse benevnes som «Quadrifoglio Verde» (grønn), mens velutstyrte og forfinede biler for luksussegmentet benevnes som «Quadrifoglio Oro» (gull). Biler som kommer i Quadrifoglio Oro-versjon er blant annet Alfa 6 og 90.
Sistnevnte – ført i pennen av Marcello Gandini – blir betegnet som en «executive car» og kommer standard med elektriske vindusheiser foran og elektrisk justerbare seter. Quadrifoglio Oro-versjonen av Alfa Romeo 90 har i tillegg elektriske vindusheiser bak, kjørecomputer, servostyring, sentrallås, metallic lakk og digitalt instrumentpanel. Ikke småtteri på det glade åttitallet!
155 V6 TI
Nittitallet blir et godt tiår for føreren Nicola Larini (f. 1964). I sin Alfa Romeo 155 V6 vinner han Italiano Superturismo Champion i 1992. Året etter vinner han DTM-serien og henter hjem 10 seire av totalt 20. Tyskerne slås grundig på sin egen hjemmebane av italieneren. Hans kanskje viktigste våpen? Et lite firkløversymbol rett over blinklyset.
I dag er Quadrifoglio-symbolet igjen hentet frem og forbeholdt Alfas ypperste biler. Italienerne var i ferd med å vanne ut sin egen merkevare ved å lansere ganske vanlige biler med firkløveret på (QV Line), men det er det trolig slutt på. Giulia Quadrifoglio bærer bud om at terskelen er høy for å bruke symbolet – og navnet.
Det hele startet med Ugo Sivoccis desperate påfunn i 1923. Alt han ønsket seg var hell og lykke.
______________________
Tekst: CHRISTIAN JARRE
______________________
Fra Alfanytt #3/2016 – magasin for Klubb Alfa Romeo Norge. Gjenbruk er kun tillatt med redaktørens skriftlige samtykke.
