Italofilt skråblikk: Å leve med sin sykdom

Italofilt skråblikk: Å leve med sin sykdom

Publisert av Christian Jarre den 19.06.19. Oppdatert 02.11.19.

«Med en så sexy bakstuss at selv en ungdom med overflod av hormoner kunne slutte å tenke på den peneste jenta i klassen»

 Flashback. Den plutselige følelsen du får, når du husker tilbake til noe – gjerne på grunn av noe du opplever akkurat nå. Noen snakker også noen ganger om en déjà vu-følelse; de sier at «dette har jeg opplevd før.» Uten at de faktisk har det. For øvrig er déjà-vu et fransk uttrykk; direkte oversatt betyr det «allerede sett». Vel, vi skal la det franske ligge. Men likevel holde oss til det latinske. 

  I fjor sommer kunne jeg observere en rød Alfasud på veien. Det ble som å spole tiden 30 år tilbake. Et fantastisk gjensyn! Den var akkurat slik jeg husket den. Den gang, da jeg i storefri ofte frekventerte den lokale Alfa-forhandleren i Kjøpmannsgata i Trondheim. For å rusle rundt en utstilt Alfasud med enorm begeistring. Og for å lure til seg en brosjyre, som føltes akkurat like eksotisk og vakker som bilen selv. Slik bare en bilinteressert gutt kunne føle det. 


En farveklatt

Den røde Alfasuden strålte, den så ut til å være i bevegelse også mens den sto stille. Den var ikke designet for fornuft. Den var faktisk ikke fornuftig i det hele tatt. Den var Alfa Romeo. En farveklatt i en ellers grå bilverden, preget som bilverdenen den gang var av Ford Sierra, Opel Ascona, Toyota Corolla, Mazda 626 og alle de andre dusinvarene. 

Jeg husker at Alfasuden sto der lenge. Svært lenge. Det må ha vært i mange uker, kanskje noen måneder. Før en heldig kjøper fikk den i sitt eie. Jo da, jeg vet noen kritiske røster der ute vil si at kjøperen etter all sannsynlighet ikke var så heldig likevel. 

For Alfasud hadde et dårlig rykte på kvalitet. Rusten lurte i plateskjøtene allerede da de kom ut fra produksjonsbåndet. Og syd-italienske bilarbeidere var ikke særlig motiverte for å bygge biler. De følte det vel antakelig mer som tvangsarbeid for den italienske regjeringen, som italienere tradisjonelt har hatt mistillit til. 


Giulietta den tredje

Så i ettertid har vi lært at kombinasjonen russisk lavkvalitetsstål, lite motiverte bilarbeidere og tvangsflytting av bilfabrikker ikke er løsningen for god kvalitet og økt kundemasse. Men ideen bak – og designet – var på ekte Alfa Romeo-vis uslåelig! En genistrek.

  Alfasuden ble altså borte fra utstillingsvinduet i butikken. Lenge var det tomt for alt annet enn motorsykler og mopeder, som også var i bilforhandlerens produktspekter. Men én dag var åpenbaringen der. Jeg hadde aldri sett henne før. Selv om hun hadde levd noen år i trafikken allerede.

Hun var fortsatt i rødt. En ny eksotisk, italiensk perle var kommet til forblåste Trondheim. Alfa Romeo Giulietta. Den tredje serien. Med en så sexy bakstuss at selv en ungdom med overflod av hormoner kunne slutte å tenke på den peneste jenta i klassen. 


Innpakket i silkepapir

En bakende med en liten knekk opp, den italienske tolkningen av en spoiler. Og to baklys som så like deilig ut som to sukkertøy fra Nidar. Bilen med det rette stuket. Denne så ut som den kunne spise milevis med motorvei til frokost, for så bare be om 150 mil ekstra med motorvei lenge før lunsj. For nå var den peneste bilen av alle unnfanget, syntes jeg. 

Og – i min autofile fantasi – båret nennsomt frem innpakket i silkepapir fra Italia til Norge, og deretter pakket ut med kjærlige hender. En så vakker bil hadde jeg aldri tidligere sett. Og, i mine tanker kunne aldri en bil bli vakrere enn dette. Eller mer uoppnåelig. Evolusjonen var fullendt. Det stoppet her. Trodde jeg.

30 år senere vet vi alle at det ikke stoppet opp. Det kom flere perler. Både fra Alfa Romeo og andre bilprodusenter. 


Min autofile lege

Utviklingen går alltid videre. Ny teknologi og design vil alltid bli født. Fremtiden vil med stor sannsynlighet vil gi oss mange flotte timer i biler vi kan elske. Både ut fra design, teknikk, historie og kjøreegenskaper.

Vi må bruke mye av tiden fremover til fortsatt å leke med biler. Det er helse i det å leke. Jo mer du leker, jo bedre helse. Jeg sjekket for sikkerhets skyld utløpsdatoen på førerretten i førerkortet mitt i dag. Den utløper om 50 år. Da har jeg fortsatt tid. Om syn og hørsel holder. Om min autofile lege gir meg fortsatt førerrett på mine gamle dager.

Men, det tror jeg med stor sikkerhet han gjør. Fordi han har studert diagnosen autofili og kjenner den godt. 

Han har akkurat samme sykdommen selv.

 

 

_____________________________

 

Tekst: HARALD MORTEN UTNESS

_____________________________


 

Fra Alfanytt #1/2016 – magasin for Klubb Alfa Romeo Norge. Gjenbruk er kun tillatt med redaktørens skriftlige samtykke.