Museo Storico – del 3: Velocitá

Museo Storico – del 3: Velocitá

Publisert av Christian Jarre den 17.10.19. Oppdatert 19.04.20.

Vi har kommet til siste del, nemlig Velocitá-avdelingen. Alfa Romeos racinghistorie må jammen sies å være gloriøs! Her står prototypen til 33 Stradale. Her står Giulia TZ2. Og her står løpsbilene til Nino Farina og Juan Manuel Fangio som vant de to første sesongene i Formel 1-historien. 

 

 

Velocitá
27 biler står utstilt i denne avdelingen. Merk at noen få av årstallene er anslagsvis.
RL Targa Florio (1923-24)
GP Tipo «P2» (1924)
6C 1500 Super Sport (1928-29)
6C 1750 Gran Sport (1930-32)
8C 2300 Le Mans (1931)
GP Tipo A (1931)
GP Tipo B «P3» (1932)
8C 2300 Monza (1932)
Bimotore (1935)
GP Tipo C 12C (1936)
8C 2900 B Spesiale Tipo Le Mans (1938)
GP Tipo 512 (1940)
GP Tipo 158 «Alfetta» (1950)
GP Tipo 159 «Alfetta» Chassis (1951)
GP Tipo 159 «Alfetta» (1951)
6C 3000 CM (1952)
Giulia TZ2 (1965)
33 Stradale Prototipo (1967)
Tipo 33/3 (1967-68)
Tipo 33/2 Daytona (1967-69)
GTA 1300 Junior (1968-72)
1750 GTAm (1970-71)
Tipo 33 TT12 (1973-74)
Brabham BT45B (1976)
Tipo 33 SC12 Turbo (1976-77)
Tipo 179F (1981)
155 V6 TI (1993-96)

 

 

For alle alfister er det gjenåpnede Museo Storico Alfa Romeo et hellig sted, et tempel. Men la oss først ta en rask gjennomgang av museets historie til glede for nye lesere.
Allerede på begynnelsen av seksitallet startet man å samle klenodiene som i dag utgjør museets bilsamling. Men det var først på tampen av 1976 at Museo Storico åpnet dørene for publikum første gang. Den gang lå museet i hjertet av hovedfabrikken i Arese utenfor Milano, og i mange år måtte man melde sin ankomst på forhånd for å slippe inn. Etter at Alfa Romeo flyttet sitt hovedsete til Torino i 2009 og forlot de gamle produksjonsfasilitetene, ble museet stengt.
Etter nedleggelsen forfalt de fraflyttede bygningene. Plastbøtter sto utplassert rundt omkring i bygningene for å fange opp dryppende vann fra utette tak. Men lekkasjene gjennom takkonstruksjonen var ingenting mot de planene Fiat-konsernet hadde: De ville selge en stor del av samlingen!
I Torino skulle en ny utstilling oppstå, men da med langt færre eksemplarer. Heldigvis satte de italienske myndighetene en stopper for salget. De mente at samlingen var en nasjonalskatt som ikke måtte splittes for alle vinder og heller ikke føres ut av landet. 
Fiat ga derfor opp sine planer. Isteden gjorde de noe positivt ut av det, ved å gjennomføre en komplett renovering av hele museet. Fiat var altså kommet på bedre tanker og så med ett at museet ville være en viktig brikke i Alfa Romeos globale relanseringsplan. 
I 2013 fikk arkitekt Benedetto Camerana i oppgave å designe en oppdatering av museet. Det nye Museo Storico åpnet dørene 24. juni 2015 på Alfa Romeos 105-årsdag, og verdenspressen fikk samtidig ta nye Giulia i øyesyn for første gang.

 

 

 Tjue- og tredvetallet
Men la oss pense over til Velocitá-avdelingen, som består av 27 fartsjagende farkoster. Svært mange av dem er legender, og vi skal her forsøke å sveipe innom de fleste av dem i kronologisk rekkefølge.
Den eldste bilen i samlingen er RL Targa Florio fra tidlig på tyvetallet. Det er midt i grillen på denne løpsbilen at Ugo Sivocci, «den evige toeren», i 1923 maler et hvitt kvadrat med et grønt firkløver i. Og som vi vet: Hellet snur umiddelbart for Sivocci, og han kjører over målstreken som den soleklart raskeste føreren. Endelig er hans første seier i havn.
Modellen P2 (GP Tipo) står også her. P2 blir den første Alfa Romeo som vinner verdensmesterskapet og som oppnår den utrolige hastigheten av hele 225 km/t.
Eller hva sier du til en 6C 1500 Super Sport? Bilen vinner Mille Miglia i 1928, og det er herrene Campari og Ramponi som ratter den inn til seier. To år senere er det en annen løpsbil fra Alfa Romeo som vinner Mille Miglia, nemlig en 6C 1750 Gran Sport med Tazio Nuvolari bak rattet. Begge disse 6C-bilene har enkle, rene linjer og er usedvanlig vakre.
Legenden 8C 2300 Monza står også her. Dette er bilen som vinner både Coppa Ciano og Targa Florio i 1931, mens den året etter går til topps i Targa Florio og Monaco Grand Prix. Vår egen hjemlige Eugen Bjørnstad ratter også en slik.
Neste bil ut er P3 (GP Tipo B), som Tazio Nuvolari får stor suksess med i 1932, men overraskende nok også i 1935. Egentlig skal det være umulig for Nuvolari å vinne German Grand Prix på Nürburgring-banen dette året. Hans Alfa Romeo P3 med en 3.2-liters motor på 265 hk er i utgangspunktet utklasset av nyere tyske løpsbiler, slik som blant andre Mercedes-Benz W25 og Auto Union B. Mercedesen har en 4.0-liter på 375 hk, mens Auto Unionen har en 5.0-liters 16-sylindret (!) motor, også den på 375 hk. 
Ni slike tyske biler stiller til start, fem Mercedeser og fire Auto Unioner. Men det er Nuvolari i sin gamle P3 som får 300 000 publikummere til å juble. Året er 1935 og representantene fra Det tredje riket er naturligvis rasende.
P3 er også utgangspunktet når Luigi Bazzi konstruerer Alfa Romeo Bimotore. Dette er en skikkelig mastodont av en løpsbil med én ekstra motor bak føreren – i tillegg til den foran! Men to stykk motorer, hver på 270 hk, yter den 540 hk, noe som jo er mer enn Quadrifoglio-utgavene av Stelvio og dagens Giulia. Og dette skjedde for 80 år siden. Bimotore innkasserer ingen seire, men setter en og annen fartsrekord. Rett frem gjør den mer enn 350 km/t.
I 1936 biter GP Tipo C 12C fra seg. Her har konstruktørene endelig fått på plass en V12-motor på litt over fire liter i en Alfa Romeo. Den tyske overmakten er stor, men Tazio Nuvolari vinner likevel Vanderbilt Cup med denne doningen dette året.
Så er vi kommet frem til 8C 2900 B Spesiale Tipo Le Mans (1938). Denne røde, lange og elegante løpsbilen var forsidebil i forrige Alfanytt. Bilen veier 1250 kilo og har en topphastighet på 220 km/t. 2.9-literen yter 220 hk. Karosseriplatene bankes ut hos Touring Superleggera, og kun ett eksemplar blir produsert. Som coupé skiller den seg godt ut på banen fordi de fleste løpsbilene i Le Mans-sirkuset er åpne biler. På Le Mans kjøres bilen av Clemente Biondetti og franskmannen Raymond Sommer. De leder mesteparten av løpet, men får etterhvert trøbbel med dekkene og deretter en ventil. Dessverre må de bryte løpet. Når ventilproblemet melder seg, har de en ledelse på 16 mil!
I nyere tid, det vil si på åttitallet, blir bilen testet i Pininfarinas vindtunnel av et italiensk bilmagasin. Resultat viser en luftmotstand på 0.42 med luftinntakene åpne og 0.38 med luftinntakene lukket. Bilen var en del av Donington-samlingen i Leicestershire før den ble innlemmet i Museo Storico i 1987.

Farina, Fangio og Fagioli
For å hamle opp med tyskerne (på banen altså, ikke krigen) blir den spanske ingeniøren Wilfredo Ricart hentet inn. GP Tipo 512 er resultatet, en ekstremt ambisiøs løpsbil med en hekkmontert tolvsylindret 1.5-liters boksermotor med to kompressorer som yter 335 hk ved vanvittige 8600 omdreininger. Til tross for den heftige motoren er vekten bare 710 kilo. Alt tyder på at Mercedes-Benz og Auto Union vil få store problemer med GP Tipo 512. 
Men bilen blir ikke klar for testkjøring før i september 1940, og da har Italia allerede vært i krig i tre måneder. Da har man andre ting enn racing å tenke på, for å si det slik. Heldigvis klarer man å gjemme begge de to bilene som er blitt bygget.
Noen vil si at Alfetta er verdens vakreste racerbiler, også kjent som GP Tipo 158 og 159. De står her begge to. Førstnevnte blir faktisk bygget allerede før Andre verdenskrig og debuterer i 1938. Fem år etter krigen er Alfa Romeo det største navnet i Formel 1. De har dyktige, djerve førere med etternavn som begynner på «Fa» (Farina, Fangio og Fagioli), og de har bilene som kjører raskere enn alle andre. 
GP Tipo 158-modellen deltar i seks av de syv Grand Prix-løpene i 1950 og vinner alle løpene. Alfa Romeo tar de tre første plassene i fabrikkmesterskapet. Nino Farina (30 poeng) blir den første verdensmesteren i Formel 1. Andreplassen tar Fangio (27 poeng), mens Fagioli (24 poeng) inntar tredjeplassen.
– Problemet var å avgjøre hvem som skulle vinne, sa lagleder Giuseppe Busso i ettertid. Han var kommet tilbake til Alfa Romeo i 1948 (etter et kort opphold hos Ferrari) og ble hos Alfa Romeo frem til 1977.
Året etter stiller Alfa med GP Tipo 159. Den ser ganske lik ut, men er i realiteten en helt ny løpsbil. Og nå er lyden fra V-åtteren enda råere, enda mer sinnsyk. Der GP Tipo 158 ytte 350 hk ved 8500 omdreininger, yter etterfølgeren 425 hk ved 9300 omdreininger. Bilen deltar i syv løp og vinner fire av disse. Fangio (31 poeng) blir verdensmester, mens fjorårets verdensmester Farina (19 poeng) tar fjerdeplassen.
Etter sesongen trekker Alfa seg fra videre deltakelse i Formel 1-sirkuset, fordi 1.5-literen i GT Tipo 159 er i ferd med å tape terreng mot motorer på 4.5 liter uten kompressor.

 

 
The Temple of Victories
Neste vakre kreasjon som møter oss i det nyåpnede museet er Zagato-designede Giulia TZ2 fra 1965. Den blir bygget i kun 12 eksemplarer og veier beskjedne 620 kilo, takket være et karosseri laget av glassfiber. I motsetning til Giulia TZ (se «Klubbliv») er Giulia TZ2 kun ment for racingbanen. 
Tipo 33-prosjektet blir i Velocitá-avdelingen frontet av hele fem biler. Den mest kjente er selvfølgelig 33 Stradale Prototipo, som er utgangspunktet for produksjonsmodellen som blir produsert i 18 eksemplarer. Av de øvrige fire bilene er det Tipo 33/2 Daytona som ligner mest på 33 Stradale, mens det er Tipo 33 SC12 Turbo fra 1976 som tar kaka når det gjelder ekstreme ytelser. Hør bare: En 2.1-liters motor som yter 640 hk ved 11 000 omdreininger!
Så står vi foran Brabham BT45B fra 1976-77. Den 12-sylindrede boksermotoren, som er hentet fra Tipo 33 TT12, yter 500 hk ved 11 500 omdreininger. Volumet er 3.0 liter og vekten kun 585 kilo. Bakgrunnen for denne bilen er følgende:
Alfa Romeo gjør en avtale med Bernie Ecclestone, eieren av Brabham-teamet, om at de skal forsyne teamet med motorer mens Brabham skal stå for chassiset. På denne måten kan Alfa delta i Formel 1 uten altfor store kostnader. 1976-sesongen er et slags prøveår, men den blir likevel kronet med tre fjerdeplasser og to sjetteplasser. Året etter blir det to andreplasser og to tredjeplasser. Det blir færre utfall på grunn av motorproblemer enn året før, men av 35 starter blir det likevel ikke mer enn 14 målganger.
Vi vandrer videre og blir stoppet av en Tipo 179F fra 1981. Denne Formel 1-testbilen yter mer enn 525 hk ved 12 300 omdreininger. Ellers er dataene like som for Brabham'en: 3.0-liters motor og en vekt på 585 kilo.
På museet får vi også med oss «The Temple of Victories», som er diverse filmklipp med kommentatorspor fra Alfas 10 største seire innen motorsport.
Om du ennå ikke har besøkt Museo Storico, er det bare å starte planleggingen av et besøk! Selv fløy jeg til Bergamo med samboer og vår lille datter, og leide en svart Giulietta. Med Bergamo som base har du et flott utgangspunkt for å oppleve innsjøene Como, Iseo og Garda.

  Flere og større bilder fra Velocitá-avdelingen finner du her.

 

___________________________________________________________________



Tekst: CHRISTIAN JARRE

Foto: TROND BERGENE, JOHN MEDLAND, EIVIND LUNDQUIST og KENNETH KLINGE


___________________________________________________________________


Fra Alfanytt #4/2016 – magasin for Klubb Alfa Romeo Norge. Gjenbruk er kun tillatt med Alfanytt-redaktørens skriftlige samtykke.