Pinsetreffet i 2017

Pinsetreffet i 2017

Publisert av Christian Jarre den 19.06.19. Oppdatert 03.11.19.

Pinsetreffet i 2017 – Geiranger

 Det kribler lett i magen idet jeg stiger inn i min «La Bella Macchina» fredag morgen. I går hadde jeg smurt og gnukket henne etter alle kunstens regler, og nå funkler hun forventningsfullt i oppkjørselen. 


Det kribler lett i magen idet jeg stiger inn i min «La Bella Macchina» fredag morgen. I går hadde jeg smurt og gnukket henne etter alle kunstens regler, og nå funkler hun forventningsfullt i oppkjørselen. 
Som relativt fersk alfist gleder jeg meg til å la henne strekke bena skikkelig ut på nordvestlandets fjellveier. Dette kommer til å bli den første ordentlige turen med henne uten passasjerer. Jeg kan derfor ta av det hjemmelagde innsynsvernet over speedoklokken, men lar det sitte. Synd at Alfa forlot løsningen med nøkkelinstrumenteringen i dype skråstilte rør som gjorde det uinteressant for sidepassasjerer å følge med på annet enn det som kan sees ut av vinduene. Det designet var i seg selv et udiskutabelt kjøpsargument for Alfa Romeo 159.
Før jeg kommer til de forannevnte forjettede farleder, er det mange mil med transport som skal tilbakelegges fra Oslo. Jeg har fulgt bekymringsfullt med på Vegvesenets elektroniske tjeneste i ukene før og konstatert at sommeråpningen av både FV 63 og gamle Strynefjellsveien er senere enn vanlig. FV 63 er heldigvis nå åpen og rutevalget står mellom Gudbrandsdalen via Otta eller Fagernes og Valdresflya. Gudbrandsdalen har aldri vært noen favorittvei for kjøreglade, og i de seneste årene er den fullstendig ruinert av 50-, 60- og 70-soner, doble pysjamasstriper, midtdelere, turistsnegler med feriehuset sitt på ryggen, samt statens gledesdrepende innsamlingssystem for bilistportretter. Vegvesenets serviceside rapporterer om fine forhold over Valdresflya, så valget er i grunnen ganske enkelt.

 


Jeg har dagen før servert La Bella en full porsjon med høyenergisk nitrosuppe, noe som begynner å bli stadig vanskeligere å få tak i, spesielt ute i distriktene. Nå er jeg klar, men forberedt på flere timer med lavt turtall og potensiell opphopning av medtrafikanter. Min bekymring viser seg å være ubegrunnet, så fort Sandvika slipper taket flyter trafikken fint. Ved Hole vurderer jeg å ta den underholdende «scenic route» langs Tyrifjorden, men tenker at jeg får tilfredsstilt svingetrangen min senere. 
Jeg sitter og funderer på hva slags kjørestandard som er vanlig for alfisti på klubbturer. Jeg må skamfullt innrømme at jeg i mitt pre-alfistliv har deltatt på flere utflukter med okkupasjonsmaktssportsbiler, hvis merke ikke skal nevnes, blant annet på de samme veiene jeg nå skal besøke. Disse turene har vært preget av anselig adrenalinnivå og jeg er derfor spent på om Alfaklubben er populert av «tanter» i veteranbiler eller om også noen ønsker å gi sine kjære Alfaer fremkomstmessige utfordringer.
Reisefølget mitt meldte forøvrig spontant avbud i går og jeg har derfor endt opp med en stor hytte som jeg bare skal dele med én annen, for meg ukjent, person kalt Øyvind. Jeg kjenner heller ingen andre i klubben så dette blir spennende!
Ruten jeg har valgt skal være så godt som fri for statens morodreperinnretninger, men jeg passerer én av type gjennomsnittsbegrenser, og den befinner seg på en strekning på cirka én mil mellom Hallingby og Ringmoen. Her er det bare å la La Bella ta seg en høneblund på autopilot, mens jeg observerer et ekkelt lokalt hengerslepende familiedieseldyr fra tidligere nevnte okkupasjonsmakt bli større og større i bakspeilet. Tenk at jeg skal oppleve å lage kø med min italienske skjønnhet. 
Jeg gløtter ned på den elektroniske veiviseren i midtkonsollen og noterer meg at det tilsynelatende går en alternativ led på andre siden av Ådalselven. Den skal testes ut på hjemveien! Endelig blir forevigelsesinnretning nummer to passert, og det er bare å gi La Bella en kjærlig dult med høyre fot på hennes følsomme frydeknupp og landbruksmaskinen bak meg med følge er historie. Følsomheten hennes har forøvrig blitt mer enn merkbart forbedret etter at jeg monterte et gassresponskit fra Novitec, nesten som å få 20 gamper ekstra. Anbefales!
Det er god flyt og lite trafikk oppover Begnadalen mot Fagernes. Der stopper jeg for nitrosuppepåfyll slik at jeg kan ha noenlunde fylt mage på La Bella før lørdagens utflukt. I følge turgeneral Erik er det kun mulig å få tak i slikt drivstoff i Valldal og Åndalsnes. 
Fagernes – Beitostølen går som en lek før jeg tar fatt på dagens første fjellpassering, Valdresflya. Sikten og været er ikke perfekt, noen våte dråper treffer La Bellas glinsende mørke hud, men med korrekt bruk av høyrefoten preller dryppene av frontruten slik at vindusvisker stort sett er overflødig. Asfalten blir heller ikke så våt at det påvirker veigrepet nevneverdig og slepne 5. og 6.-girssvinger svelges sugende i et superoversiktlig landskap uten trær, dyr, andre trafikanter eller statlige gledesdrepere. 

 


La Bella er stram og fin i opphenget og responder villig på stimulans både fra mine føtter og hender. Nydelig. Hun er kledd i nylig kjøpt kontinental sportsgummi og biter seg fast i svingene med en bønn om mer og mer! Jeg må virkelig beherske meg for ikke å gi henne alt, men jeg vet at det kan føre til stygge skader og ukontrollert utløsning av væsker. Hun viser overhode ingen tendenser til hverken torque steer eller typisk understyring som er vanlig på fronttrekkere. Tvert imot, jo mer jeg presser desto mer glansfullt tar hun kurvene. Hadde jeg ikke visst bedre ville jeg trodd at skyvet kommer bakfra.
Kommer ned til Lom og innser at jeg har feilkalkulert tiden, stopper derfor for proviantering av lunsj og myggolje. Drar også innom Standard Oils pølseutsalg for å fjerne insektlik fra ansiktet til min kjære. Der treffer jeg en gjeng Moto Guzzier som skal til Loen på treff. Som innehaver av en California som har vansmektet i skammelig mange år nå, er det obligatorisk å slå av en prat. 
Tar fatt på neste etappe oppover forbi Grotli og mot avkjøringen til FV 63. Drar forbi noen rånere i sine senkete bavariabaserte farkoster. Brått er det bom stopp og en kilometerlang kø står stille foran meg. Jeg går ut og får kontakt med noen streifende som slukøret har snudd. De forteller at det kan bli opp til 4 timers ventetid grunnet en trailer som har satt seg på tvers i tunnelen. Et snev av oppgitthet slår et øyeblikk inn. Godt jeg har rikelig tid likevel, men så blir jeg gjort oppmerksom på at avkjøringen mot Geiranger er før fjellhullet og at jeg bare kan rulle rolig langs rekken av køende. Lykke! 
Jeg seiler forbi med et smil om munnen og drar av til høyre mot Djupvasshytta og Geiranger. Her er veien tørr med meterhøye brøytekanter. Det er helt spesielt å øse på i 3. og 4. gir gjennom snirkler der man ikke er helt sikker på hva som finnes bak neste hvite utsiktshindring. Enkelte ansamlinger av ikke-transparent kondensert vann i luften krydrer opplevelsen ytterligere. Stanser ved Djupvasshytta og spiser lunsjen min. Vurderer avstikkeren til Dalsnibba, men 130 kroner pluss risiko for at utsyn over landskapet heller blir innsyn i skydekket, gjør at jeg bestemmer meg for å ha det til gode.
Rånergjengen ramler forbi mens jeg avslutter lunsjen og jeg venter litt for å gi dem et lite forsprang. Det kommer et par snegler og jeg forter meg ut på veien før dem, vil ikke ha siste del av dagens tur ødelagt av å kikke inn i snegleromper og puste inn svovelstinkende sotpartikler. På vei ned mot Geiranger letter det og jeg må velge mellom å konsentrere meg om å gi La Bella best mulig behandling eller å spane inn delpanoramaet som nå åpner seg. Selv om jeg har opplevd denne utsikten før, så er den såpass flott at det blir prioritert før jeg cruiser inn på Fossen Camping som første treffdeltaker. Får nøklene til hytta, slenger inn bagasjen og innser at jeg mangler mat til kveldens grillseanse. Jeg er dessuten langt fra sliten av kjøringen, tvert imot, jeg kunne uten problemer tøyd samværet med La Bella i flere timer til. 

 


Jeg får lyst til å øve litt i Ørnesvingene, lettet for bagasje og annen dødvekt. I bunnen av dalen slår jeg av klimaanlegget, det er utrolig hvor mye effekt slikt legger beslag på, sjekker at gassrespons er på maksimum og gjør meg klar. Det går i 2. og 3. gir med tilhørende turtall. Kombinasjonen av hårnålssvinger, lite trafikk og ny asfalt så jevn som spebarnshud er inspirerende. Jeg masserer La Bella med noen heel-and-toe-manipulasjoner gjennom hårspennene og hun kvitterer med begeistrete turbohvin. Meraviglioso!
På vei tilbake stopper jeg på utkikkspunktet og leker litt turist sammen med et kobbel med kinesere som kribler ut av en rullende container. Ikke rart at prospektkortskuet ned mot Geiranger er verdenskjent. Tar et par bilder for skams skyld og vipper deretter ned i sentrum. Der kjøper jeg grillmat i Geirangers eneste matbutikk før jeg krabbekjører opp til hytta. Der er naboer kommet på plass. Det er en hel familie, tre generasjoner. Pater familias, Trond, innehar en strøken rød Alfetta. Før jeg aksepterer invitasjonen til en parkeringsbelønning på deres terrasse gir jeg La Bella en liten hudpleiesesjon slik at hun skal være presentabel til lørdagskjøringen. Vi vet jo alle at ren og blank fasade fører til bedre akselerasjon ut av svingene. Jeg får høre at turgeneral Erik, som også er lead driver, har kjøpt seg 4C, ikke akkurat en tantebil. Dette lover godt!
Etterhvert dukker flere og flere alfisti opp, og til tross for at turgeneralen lar vente på seg, er der mange andre erfarne treffdeltakere, så griller blir sparket i gang. Praten går utvungent og selv som ny i gamet er det lett å komme i kontakt med de andre. Det er jo uansett et relativt sikkert kort å spille ut å spørre hva slags bil man kjører. Så er det bare å ta det derfra. Etter en stund dukker både Erik og min ukjente hyttesamboer Øyvind opp i sin nyervervete GTV6 2.5 som han har kjøpt usett (!). Kun byttet støtdempere før turen. Den ser fin og noenlunde rustfri ut, men det kan jo være problematisk å se forskjell på mørkebrun lakk og jernoksydasjonsfregner. 
Øyvind viser seg å være en trivelig kar, og vi finner raskt ut at vi begge i tillegg til autofili lider av varierende fremskreden audiofili. Ikke så rart, vi er begge erkenerder med samme type tekniske utdannelse. Vi ramler fort opp i et ordskifte omkring analog versus digital lyd. En klassisk debatt der følelser ofte er viktigere enn fakta. Vi blir enige om å la temaet ligge og konsentrerer oss om å få lagt noen proteiner på grillen.
Forsamlingen forfrisker seg moderat utover kvelden. Kombinasjonen av noe vått som kommer ovenfra samt vissheten om at morgendagen starter med førermøte kl. 10.00, gjør at de fleste pakker sammen i skapelig tid. Viktig å være sober og skjerpet før neste dags eventyr. Det kan jo óg hende at den lokale sheriffen er oppe tidlig en lørdagsmorgen for å skaffe inntekter fra bakrusplagete kusker.
Lørdagen opprenner med noe som renner ned. Før frokost forsvinner fuktigheten noe og jeg går ut for å gi La Bella en omgang med gummiredskap og tørkehåndkle. Under førermøtet er det uheldigvis noen som igjen skrur på utedusjen og jeg innser at det blir vask også i ettermiddag. Erik forklarer ruten vi skal ta over Trollstigen og ned til Åndalsnes og han avslutter med å si at de som foretrekker litt «stradale» bør ligge rett etter ham. Her er det om å gjøre å komme seg ut av turplassen før det tetter seg til! Jeg lykkes med det og har tre stykker 4C foran meg opp Ørnesvingene og ned mot Eidsdal, der vi skal ta ferge. De sparker solid, men sivilisert fra og det er åpenbart ingen tanter bak spakene.

 

 

Etter fergen Eidsdal – Linge tar vi en stopp ved utkikkspunktet ved Gudbrandsjuvet. Her blir det fotografering og enkelte benytter også sjansen til å slippe ut noe morgenkaffe. Når Erik kommanderer troppene til ny dyst, er jeg parkert inne av en annen 4C, hvis fører tydeligvis trenger mer tid til utsikt, utslipp eller minnesamling. Jeg gremmes over denne amatørtabben fra min side idet jeg ser den frekke, røde stussen til Erik forsvinne smellende rundt første sving. Når vi endelig kommer i gang, er tempoet litt vel flegmatisk for min smak og for mange forbikjøringsmuligheter for Alfaen foran meg forblir uutnyttet. Jeg akter heller ikke å bryte konvensjonen om å ikke kjøre forbi biler i følget. Siden kjørestilen nå ikke krever 100 % konsentrasjon fordriver jeg tiden med å prøve å få noe musikk inn på radioen. Den eneste stasjonen som slår klart og tydelig inn er drevet av salvelsesfulle lokale misjonærer med et budskap som definitivt ikke passer meg.
Oppover Trollstigen er det både trafikk og et siktbeskyttende vatteppe på toppen, så både kjøring og utsiktsopplevelse blir deretter. Det er ingen vits i å stanse og bruke tid her, så ferden går videre til Grand Hotel Bellevue i Åndalsnes. Der blir vi traktert med ekte italiensk lunsj, pasta carbonara og pannacotta til dessert. Etter at jeg har inntatt mitt måltid er det tid for La Bellas foring. Den foretas på sentralt beliggende suppestasjon med sjødyr på skiltene sine, før vi tøfler bort til turistpunktet ved bunnen av Trollveggen for å vente på resten av følget. Vi må bøye nakken bakover i ubehagelig vinkel der vi kikker opp og lurer på hva som får våghalser til å klatre opp eller kaste seg utfor kun med noen få gram sammenvevde syntetfibre som garanti for ikke å ende opp som en dårlig Picassomalerikopi på steinene i bunnen av dalen.
Jeg følger oppmerksomt med Eriks bevegelser og idet han sier «Nu åker vi», smetter jeg inn bak styrehjulet og jeg er nummer to ut av parkeringsplassen. Erik langer godt ut på hovedveien tilbake mot Åndalsnes, men jeg har også kjøresko med sporer og når vi tar av opp mot Trollstigen kan jeg fint lese skiltet hans. Jeg skal gjøre det jeg kan for å fortsatt holde følge. Som treffnovise er det grunnleggende å gi et godt førsteinntrykk og følge oppfordringen fra programmet: «Husk å holde følge med bilen foran». Luftkondisjonering er ikke nødvendig, alle hestekrefter skal brukes der gummi møter bakke. En ekstra bonus er at jeg slipper å lytte til surklingen i et anlegg som ikke er fullstendig fylt. Snegler og turistkasser passeres i trivelig tempo nede i dalbunnen, utrolig hva man kan få til med godt samspill mellom første og andre bil. 
De første seks av de i alt 11 hårnålssvingene opp til toppen har vi for oss selv og det er en fryd å merke at tørrtreningen fra fredag gjør at jeg unngår å slippe taket i Eriks snatrende, struttende stjert. Riktignok gjør hans kombinasjonen av slingrespakgiring og et misunnelsesverdig vekt/effekt-forhold at han skyter smidigere ut av klatrekurvene enn meg. Skulle bare mangle, men jeg er fornøyd med at godt sporvalg og sen nedbremsing gjør at jeg kan kysse bakenden hans i alle kurveinngangene. Kan hende har fravær av mulig intervensjon fra passasjersetet i min ekvipasje også noe med saken å gjøre.

 


Nå er været på Trollstigens apeks strålende og vi tar et frikvarter for å nyte utsikten. Etter en liten stund kommer også Øyvind med en betydelig blåsvart sky hengende fast i enderørene. Oversikten fra tuppen av utsiktsplattformen er rett og slett fantastisk! Vi kan se veien slynge seg som en slange i solen oppfor skrenten og langt nede i dalen får vi øye på en og annen italiener som bukserer oppover.
Herfra er det alle for seg tilbake til campingen. Øyvind mener at han skulle greid å holde følge med Erik og meg i klatreetappen hvis ikke det hadde vært for sneglene han ikke rakk å kvitte seg med i tide. Vi blir enige om at jeg skal ligge bak ham slik at han kan bestemme farten. Både ned mot fergen i Valldal og den siste etappen ned gjennom Ørnesvingene ratter han sin tilårskomne sportstourer på en svært respektabel måte. Jeg velger å holde litt avstand da eimen av svidd smørevæske, som helst skulle holdt seg på plass i fremdriftskraftverket, river i nesen og skjemmer utsynet til den vakre naturen rundt oss.
Nede i Geiranger leter vi opp rennende vann slik at våre donne vergini kan bli kvitt skjemmende smuss og igjen kan fremstå med upåklagelig ynde.  Forfengelighet er en dyd i denne sammenheng. Vel oppe på Fossen synes vi at vi har fortjent et kvantum iskaldt humlebrygg.
Grillene tennes og kullet går fra glødende til grått. Praten går livlig. Ut på kvelden annonseres forfriskningslotteri, noe jeg forstår er en innarbeidet tradisjon på treffene. Jeg tømmer lommene mine for pekuniært smårusk, veksler det raskt inn i vinnersjanser og får til og med en liten kvantumsrabatt. Lotteriet går over all forventning, jeg blir lykkelig vinner av to flakonger fermentert fruktjuice. Utover kvelden slår etterhvert effekten av diverse fluidum inn, noe som resulterer i mange interessante diskusjoner. Selv om flere av oss lider av lakenskrekk, har jeg i bakhodet at også i morgen er en kjøredag, så jeg lar fornuften ta overhånd og karrer meg til køys før det er for sent.
Søndag er det Stryn og Loen som står for tur. På førermøtet går Erik gjennom rutinen og forklarer igjen at de stradale-orienterte legger seg først i konvoien og at de som primært er på sightseeing må slippe andre forbi. Uheldigvis er det mer kaos i dag enn på lørdag og det blir et anselig antall biler mellom meg og Erik, som også i dag er lead driver. Det går i kjerrefart over fjellet til avkjøringen mot Stryn. Jeg blir litt ergelig når jeg oppdager at et par av de eldre deltakerne i en velholdt 105 Giulia er gåsemor i feltet. De har tydeligvis ikke fått med seg Eriks oppfordring. Lettelsen er stor når jeg ser at hele kolonnen har stanset ved avkjøringen mot Stryn. Jeg benytter sjansen til å sige rolig forbi alle og frem som nummer tre i feltet.
Nedover RV 15 er veien bred og fin med nytt, deilig dekke og mange late 5.-girssvinger. En irriterende fører med tydelig lavt selvbilde i en djeveldrivstoffdrevet leiedoning av tjekkisk herkomst bestemmer seg for at «her skal ingen forbi», men må gi tapt når veien retter seg ut.

 


Vi paraderer gjennom Stryn og Loen og videre innover langs Lovatnet. Veien langs vannet er smal og telehivsbefengt, og både kjøretøy og førere føler smerten i dumpene. For Håvard blir smerten så uutholdelig at han velger å parkere og bli passasjer det siste stykket inn til Kjenndalstova. Der får vi servert deilig lunsj bestående av lokal sprøstekt fjellørret og eplekake til dessert. Namnam. Østenfjellsbeboere får en opplysende leksjon fra lokale innbyggere om rasulykkene i Loen i 1905 og 1936. Vi kan se skredskråningen i Ramnefjellet fra Kjenndalstova, men det er likevel uvirkelig at vannmassene var så enorme at de utraderte omtrent alle gårder langs hele vannet.
Etter lunsj og fotoseanser kryper vi tilbake langs Lovatnet til Stryn. Der blir det et tankstopp før vi klatrer opp i lia forbi Stryn sommerskisenter til Tronds hytte. Hele familien hans trår til med upåklagelig gjestfrihet og serverer kaffe og kjeks.
Etter dette er det fri formasjon tilbake til Geiranger. Det er litt dihydrogenmonoksid både på veien og i luften. Ut fra Stryn blir jeg liggende bak et par snegler, men når de verste fartsbegrensningene opphører viser jeg dem La Bellas blankpussete utblåsningsrør og får snart et par Alfa-er i syne. Skimter hekken på en 4C og tenker at det er Erik. Jeg avanserer opp, men ser at det er Håvard. Smerten har tydeligvis ikke gitt seg, for dette går litt smått, og jeg lar derfor min langbente skjønnhet strekke ut litt. Selv på vått, nylagt dekke er grepet som lim, og de dovne, herlig doserte svingene langs Oppstrynsvatnet tas i femtegir med omdreininger i smørsonen. Litt før stigningene oppover Hjelledalen ser jeg en annen 4C og registrerer skiltet: Erik. Han er muligens søvnig og slapp etter lunsjen, men lar seg inspirere av skyvet bakfra. Han mater lekent på gjennom svingene som nå blir brattere, krappere og mer pirrende. 
Jeg har også fått en 156 på halen. Den gjør så godt den kan, men blir hengende bak når slyngningene går over i 180-gradere og til slutt forsvinner den plutselig helt. Et hissig blinkende lys på dash-en minner meg på at moderne elektronikk dessverre er med på å tyne det maksimale ut av maskineriet uten at autoverneksem blir resultatet. 
Vi kommer oss forbi en tanker full av populært meieriprodukt rett før det siste hullet i fjellet. Ut av mørket bærer det inn på FV 63. Nok en gang får jeg nyte opplevelsen av sommerføre mellom snøvegger, denne gangen med en rød liten veiviser foran. Jeg ankommer campingen med lett bankende hjerte og et stort smil om munnen. Dette smilet skal faktisk ikke forsvinne før flere dager etter hjemkomsten til Oslo. Macchina incredibile!
Grillene fyres opp, men mer vann fra oven i ikke ignorerbare mender gjør at vi må til med en presenning mellom hyttene. Mange flinke hender og løsningsorienterte hoder fikser den biffen. Nedbøren samler seg i folder i presenningen og regelmessig tømming ved hjelp av et kosteskaft må til. Øyvind tar seg av denne jobben, men timingen er ikke hele tiden på topp og enkelte ukvemsord faller når våt materie plasker ned uten forvarsel. Godt at tilgivelsene sitter løst. Også i kveld er det leskedrikkslotteri. Lørdagens lykke henger ved og to nye buteljer bakterietransformert druemost innkasseres. Jeg fornemmer at noen tenker: «Pokker ta han nye duden. Han stakk av med alle gevinstene.» Heldigvis er det rikelig med gevinster og flere andre har tilsvarende flaks som meg. Erik får velfortjent anerkjennelse og ros for et godt planlagt og gjennomført arrangement.
Mandag står Øyvind tidlig opp. Han er utålmodig og vil hjem med det samme. Jeg vil være sikker på at all kroppsetanol er forbrent før jeg kaster meg ut på veien. En rask sjekk med medbrakt apparatur bekrefter at avgangen bør utsettes noe. Jeg går ut og ser at Erik står med kamera i svingen ved innkjørselen til campingen. Maseratiklubben har arrangert internasjonalt treff denne helgen og litt finere folk som de er, har de selvsagt hatt innkvartering på Union Hotell. Nå kravler de tett forbi oss og vi får tatt en del av de italienske klassikerne i øyesyn når de passerer.
Jeg hjelper til med å rigge ned og rydde etter gårsdagen, og så er det «hit the road».  Henger meg på en motorsyklist oppover fjellsiden og får anledning til å verifisere teorier fra et av de heftigste av nattens debattemaer: Hva er raskest i svingene? MC eller bil. Ingen tvil, der knærne til den skrevende karen foran meg truer med å sope i asfalten, ligger jeg med masser av uforløst skyv. Han benytter selvsagt en av de ubestridte fordelene med bare to hjul og skreller forbi en turistcontainer på et sted der det ville vært klassifisert som et godt selvmordsforsøk for meg å prøve det samme. Containerkusken skjønner omsider hva jeg er ute etter og gjør plass så jeg kan passere. Med solid luke frem til tohjulingen er jeg igjen alene forbi Djupvasshytta og ned til RV 15.

 

Lange sletter og lite trafikk innbyr til litt tyngde på høyrefoten, og La Bella tripper forbi en GTV og en Spider fra treffet. Et blink og et honk blir returnert før de forsvinner i bakspeilet. 
Et par mil før Lom innhenter jeg en av Maserati-ene som passerte i svingen ved campingen, en Bora hørende hjemme på imperietåkeøya i vest. Registreringsnummer viser «166 MPH». Tøft og antagelig ikke så langt fra sannheten i sin tid. Jeg vurderer overtaking, men finner ut at det er ganske kult å ligge bak og høre den berusende V8-en når han gir på. Farten er heller ikke så verst og han lar forgasserspjellene forbli nokså åpne også i 60- og 70-sonene som i dette området ligger som perler på en snor. Jeg har ikke førerkort fra øyriket å gi fra meg, så her utøver jeg den nødvendige respekt. I og med at dette har vært en aktiv helg for motorhoder i mange kategorier, kan det jo tenkes at onkel ligger i buskene et eller annet sted.
Bora-en vinkes inn på suppestopp i Lom av en likesinnet og jeg ligger rolig i anbefalt hastighet ned til avkjøringen mot Valdresflya. Jeg er sløv nok til ikke å benytte første mulighet til å parkere en lang rullende godscontainer og straffes gjennom å måtte skotte utålmodig til venstre oppover de engasjerende serpentinene fra dalen og opp på fjellet. Endelig åpner det seg en mulighet og La Bella kuskes over i langbent trav. Været denne dagen er perfekt og jeg suger inn inntrykk av vakker natur mens La Bella sultent sluker slake svinger. Passerer en gjeng med tohjulete R-maskiner fra broderfolket i øst. De slipper meg høflig forbi uten unødig testosterondemonstrasjon.
Tar en kjapp pause på Fagernes for å nyte en dose ultrafiolette stråler og en porsjon frossent meieriprodukt.
Litt sør for Bagn kjører jeg inn et par Alfaer, en Giulietta og en 159 SW 2.4 Q4. Jeg kan ikke huske bilene fra treffet, men alfister er alltid trivelig å treffe på.
Jeg smetter forbi Giulietta-en bare fordi jeg har lyst. Foran oss ligger en lang slange av pinseferierende på vei hjem fra hytta, så noe særlig opphissende bevegelser kan bare glemmes. 159-en, dessverre fyrt på djeveldrivstoff, tar La Bellas åsyn som en invitasjon og lager en liten luke foran seg før den peiser aktivt på med storartet spor i krinklene. Jeg gjør det samme og vi koser oss litt med denne øvelsen en stund.
Vi når Ringmoen og jeg brekker av til høyre der jeg på oppoverturen hadde bestemt meg for å unngå å sovne i kjedsomhet med autopiloten på. Jeg angrer umiddelbart. Veien er så kopparret av frostskader at jeg må ned i nesten gangfart for å unngå at La Bella skal få skrubbsår på buken. Men jeg er for sta til å snu. Etter et par kilometer får jeg lønn for staheten. Krøttertråkket konverterer karakter komplett. Nå er asfalten jomfruelig og glatt som på en nyfødt. Den morsomme lille veiperlen utnyttes til fulle i tredje- og fjerdegir. Jeg kommer ut på hovedveien igjen, usikker på om jeg er før eller etter de andre Alfa-ene, ikke at det spiller noen rolle, alt handler om å ha det gøyalt, ikke raskeste transport.
Vel hjemme innser jeg at denne helgen representer det aller beste i livet: Hyggelige nye bekjentskaper, måpende vakker norsk natur, og en ubeskrivelig underholdende kjøreopplevelse. Kommer garantert ikke til å bli siste gang jeg er med på klubbtreff!
Jeg stiger ut av La Bella og ser på henne og smiler, for en fantastisk kombinasjon av uslåelig utseende, passione italiana, og suveren ingeniørkunst. Takk Alfa for mecchanica delle emozioni e piacere di guida! 

 

 Flere og større bilder fra dette arrangementet finner du her.

__________________________________________________________________________

Tekst: OVE H. SCHEEL   
Foto: ASTRID LUNDQUIST, PAUL LUNDQUIST, HÅVARD STORVIK og OVE H. SCHEEL 
__________________________________________________________________________

Fra Alfanytt – magasin for Klubb Alfa Romeo Norge. Gjenbruk er kun tillatt med Alfanytt-redaktørens skriftlige samtykke.